Den usynlige skammen…

VI MÅ VÅGE Å SNAKKE OM DET!
Denne uken er det schizofreni-dagene som handler om flokken! Den viktige, umistelige flokken vår. Hvor identiteten gror å integriteten bygges…hvor kjærligheten formes å verdiene spres! Gjennom flokken vår, å helst i ett samfunn preget av raushet!
Sannheten er at vi lever i et samfunn som ønsker å fremstå slik, å vi er endelig på vei! Men vi har en lang vei å gå…men jeg tror på at vi kan gå den! Sammen…
Det er enkelt for meg, tenker du kanskje…du har ikke gått gjennom det samme som meg! Men tro meg når jeg sier at alt det du føler, har jeg følt! Alt det du strever, har jeg strevd! Alle tårene dine, har jeg grått! Hjertesorgen din, sjokket, redselen å den endeløse sorgen! Jeg har erfart den! Urettferdigheten, sinne, bitterheten og hatet! Jeg har følt det med hver en celle i min kropp! Å bli satt på utsiden av samfunnet, ekskludert fra alle og fra alt! Jeg har kjent på akkurat det samme tapet. For jeg mistet også absolutt alt! Hver eneste dag uten flokken min tok livet av meg litt etter litt, til jeg stod igjen med kun et valg! Skal jeg leve eller skal jeg dø!


Jeg valgte livet! Men det er først nå at jeg virkelig lever. I mange år jeg gikk rundt som en levende død, i en konstant hverdags-sorg og en frykt som virkelig tok fart og eskalerte den dagen omsorgsovertakelsen var ett faktum. Ikke bare var jeg ett dårlig menneske, jeg var ikke egnet som mor. Det jeg ble født til å mestre! Den kjærligheten jeg ble født til å gi. Til mine barn…
Bunnen min var nådd den dagen jeg sluttet å grave! Jeg kunne aldri kommet lenger ned…ikke med livet i behold! Det var kun en mulighet igjen nå når døden ikke lenger var et alternativ. Det var å reise meg igjen. Å den kampen er det viktigste oppgjøret jeg noensinne har tatt med meg selv! Skammen som nesten ble min undergang, og skylden som drepte meg litt etter litt. Erkjennelsen ble min redning og min største frykt er nå min store styrke!

Jeg har funnet tilbake til flokken min, de har fått meg å jeg har fått dem! Den er større, sterkere, mer integrert i meg å viser og beviser verdien av raushet. Hver dag! Schizofreni-dagene denne gang, er selve symbolet på hvem jeg er, hvem jeg var å hvem jeg ønsker og være. Viktigheten av flokken, verdien av det å være raus,å hvem vi blir sammen! For mennesker trenger mennesker for å bli mennesker

-Tina-

Frisk med ett fiks…

For nå er jeg ferdig behandla!

Det er 2 og en halv måned siden jeg var ferdig i behandling. Rundt 70 døgn alene, uten tryggheten og rammene rundt meg. 70 netter med søvn, 70 dager med innhold. 70 døgn med repetering og vurdering. Hvor er jeg? Hvem er jeg? Hvor skal jeg? Hva driver jeg på med? Jeg vil tilbake. Jeg er syk som vil tilbake. Jeg er redd. Jeg får det ikke til. Få minutter senere er jeg frisk, helbredet, klarer meg uten alt og alle. Skal begynne på skole, få meg jobb, vinne i lotto, starte eget firma, pusse opp 9 kommoder, kjøpe maling, pussepapir å se på 6 sofaer samtidig som jeg har ringt på på finn.no. Dette skjer på utpust mens alt det andre tar meg via innpust! Det er kaos, frustrasjon, lengsel å glede. Alt skjer. På en gang. Det er så slitsomt! Jeg er så føkka og forvirra, å den eneste som ikke skjønner hva det går i…det er meg!

Idylliske, vakre Årdal. Muligens den fineste og vakreste turen jeg har hatt på sykkel til nå. Muligens den eneste turen hittil som absolutt kan klassifiseres som godkjent både i fht å jobbe med hodet og jobbe med helsa og forholdet. JA! Forholdet mitt. Til meg selv. Her kom ambivalensen og galskapen frem. På en og samme tid og disse timene på sykkel beskriver meg helt perfekt der hvor ord ikke strekker til.

Før turen kom kontroll-behovet mitt frem som aldri før. Vi måtte kjøre ruta vi skulle sykle for jeg var pisseredd og overbevist sikker på at jeg ALDRI kom til å klare det. Glad og lykkelig over at vi skulle kjøre og stoppe ett stykke oppe på Lyngsheiå før vi sykla tok jeg med meg den slitne kondisen min å samtlige overflødige kilo å satte utfor. FYFAEN!!!! Da jeg innså at bakken vi var på vei ned aldri helt slutta liksom, først da skjønte jeg at jeg skulle jo opp igjen og. Har han aldri fått kjeft før, ja da fikk han det jammen da. Men manipulere kan han, så ned sykla vi. Eller jeg personlig bremsa min vei ned de 15 minuttene det tok til bunns…der vi skulle. Bunnen liksom, den du må nå for å begynne å klatre deg opp igjen….THE STORY OF MY LIFE!!!!

 

LOOK AT ME!!! Lett som en fjær, stolt som en hane, rolig og avbalansert. Sitter bare å chiller og føler meg uovervinnelig. Dette er etter at bunnen var nådd og toppen besteget. Etter alle de værste glosene bare de som kjenner meg vet kan komme ut av munnen min, faktisk kom ut av munnen min. De kom ikke bare ut, de ble spyttet ut sammen med oppkast av frustrasjon og kaos. Jeg ble gal! Men jeg gjennomførte. På tross av alle unnskyldningene som finnes i boka sykla jeg opp å la bak meg 775 høydemeter. Det er helt rått sier de de som kan det. Men jeg driter både i høydemeterne og kaloriene jeg forbrant. Høydemeterne er borte for lengst å kaloriene spist opp i diverse kalorier å MYE smelta ost. Men vissheten om at for å klare det jeg har bestemt meg for koster har aldri vært så klar! Men jeg er villig til å gi det. Jeg har ikke bare lagt bak meg høydemetere og en helt fantastisk sykkeltur. Jeg har lagt bak meg det andre livet og har startet helt på nytt!! For bunnen, det var jo bare begynnelsen på noe fæææntæstisk 🤩

-Tina-