Livet, skåner ingen!

Stort sett hele livet mitt har jeg spilt en rolle. Jeg har prøvd og fremstille meg selv som selv som tøff, uredd og beinhard. Sannheten er at de fleste dager har jeg vært alt annet enn dette. Jeg har følt meg så liten, og vært så ufattelig redd. Jeg har skreket og grått. Både stille, uhemmet og med null kontroll. Jeg har vært sint og jeg har konsumert mørket i meg. Jeg har vært ensom, isolert meg og spilt ut alle jeg hadde rundt meg. Og jeg har kjent på en urettferdighet jeg ikke kan beskrive.
Store deler av dette livet har jeg brukt på de evige slagmarker, hvor krig og fred går hånd i hånd. Død og liv likeså. Man vet ingenting. Har null kontroll. Man lever i et evig sjansespill hvor forutsigbarhet og trygghet er ikke-eksisterende faktorer. Og man får sjanse på sjanse til å rette opp de feila man har gjort. Noen klarer det på første forsøk, noen klarer det på tredje og andre sånn som meg klarer det til slutt! Det viktige er og aldri gi opp. Du kan gå på trynet og ramle 99 ganger, bare du reiser deg 100!

Jeg har jo ikke flytta noen fjell, men jeg har funnet en måte å bestige mitt fjell på. Jeg fortsetter å klatre hele tiden. Hver dag. Noen dager stopper det helt opp, mens andre må jeg gå ett stykke tilbake å prøve en gang til. Noen dager trenger jeg hjelp, mens andre dager bare seiler jeg avgårde. Det går liksom ikke rett opp, og beint frem dette fjellet mitt. Det er hindringer og utfordringer hele tiden. Men jeg håndterer de, og jeg får hjelp når jeg trenger det. Jeg har et nett av sikkerhet rundt hele fjellet mitt. Det er den store forskjellen på nå og før. Og det funker. For meg.
Min måte er ikke den riktige måten, men noe av det jeg har lært kan jeg viderebringe til andre i håp om at bare en muligens tar det til seg. Alle behandlinger jeg har vært på, alle menneskene jeg har møtt, alle erfaringer ved det å leve har sådd noen frø som endelig fikk litt næring. Og disse begynte etter hvert å spire. Så blir det litt tørt, og jeg må fylle på med næring.
Mange spør meg om jeg ikke er redd for å gå på trynet. Hva er det som er så farlig med å tryne litt? Det er ikke nødvendigvis et nederlag. Men dessverre så er det nettopp det så mange tror. Det ligger så mye skam i det og ikke få det til. Og skammen, den frykter vi, og gjør dermed mye for å slippe å kjenne på den.
Snu det, bruk det heller som læring. Som et kompass på hvor du ikke skal. Kartlegg deg selv, bli kjent med dine svakheter og utfordre deg på de så de kan bli dine styrker. Det handler om å øve. Øv på og holde ut, tren på å stå i det. Våg å gå ut av komfort sonen og kjenn på ditt eget ubehag. Du må trene fornuften til å vinne over følelsene. Ellers mister du deg selv om igjen og om igjen og om igjen. 
Arret på magen min er for meg selve beviset på hvor skjørt livet er, hvor mye jeg har å tape hvis jeg ikke tar meg selv på alvor! Inni magen min bodde begge mine barn. Deres liv begynte her. Inni magen min bosatte også døden seg, i form av en ondartet kreftsvulst. Men jeg vant over døden, og jeg fant igjen livet. Om igjen og om igjen er det liksom bare der. Livet. Noen dager sliter det og drar i meg som en storm. Andre dager elsker jeg hele aspektet og alt er som en drøm. Men jeg har det. jeg eier det og jeg lever det. Og livet det fortsetter, og det skåner absolutt ingen!

// Tina

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg