En porsjon styrke, en teskje mot og et lass med gode venner! Da er livet perfekt!

Når jeg skriver så ser jeg på tastaturet og skjermen som min terapeut, og som min dagbok. Det er mine innerste tanker, mine tårer, mine gleder, min frykt og mine sorger. De er private. Så private at jeg mener de er viktige å dele. Noe av det jeg skriver om iallfall! Jeg er absolutt ikke alene når det gjelder noen av utfordringene jeg har og har hatt, men jeg er en av få som velger å sette ord på det. Til både gleder og sorger for mange av mine lesere. Det er ikke alle som følger meg som tror på det jeg skriver. Eller den jeg er blitt. De venter på at jeg skal glippe, gleder seg til jeg driter meg ut, venter i spenning og håper at nå klarer hun ikke mer! Nå blir hun snart avslørt. Det er ikke bare fullt forståelig, men jeg respekterer det! Det er blitt en greie, at jeg liksom har så mye å bevise. For flere. Til en viss grad iallfall. Det positive med dette er, at dere har gått fra å være min frykt til å bli min kilde til energi. Jeg bryr meg ikke lenger om jeg blir snakket om eller diskutert. Det handler om kontinuitet og opprettholdelse av den jeg er og det jeg nå står for! Det er ikke så mye nytt, det er bare at pessimismen og destruktiviteten ikke lenger tar så utrolig mye plass. Den er der, men den definerer meg ikke! Jeg har ikke lenger noe behov behov for å bevise. For noen, selvfølgelig! Men ikke for meg selv, som tross alt er den viktigste personen i mitt liv!

Arrogant mener noen, hovmodig mener andre. Jeg selv mener det er en befrielse. Mye skjedde med meg under mitt opphold på veksthuset. Når jeg var ferdig, og ble utskrevet klarte jeg ikke sette ord på det. Jeg klarte ikke forstå det. Det kan sammenlignes med et fenomen. Den kjente filosofen Kants påstand er at objektiv erkjennelse bare er mulig hvis subjektet selv frembringer betingelsene for objektivitet. Disse mulighets-betingelsene er former i vår forstand og kommer fra erfaring.

Jeg fikk 7 måneder etter endt behandling på å trene på å stå i livet nøktern. Før eksamen kom og jeg befant meg midt i alvorets time. Jeg var syk. Dødssyk. Og fenomenet ble så klart som dagen. Livet var det som skjedde meg. Ikke døden, selv om den banket på hos meg nok engang. Det var livet som plutselig stod der. I all sin prakt. Jeg ville ikke bare være i det. Jeg ville eie det, leve det å være i føringen av den største gaven jeg noengang har fått. Plutselig var det usikkert igjen. Om jeg skulle få beholde det. Livet!
Det ble som en oppvåkning fra en kamp jeg allerede hadde vunnet. Jeg måtte restarte og bruke all min erfaring på å vinne over meg selv. Jeg kunne ikke bare være et subjekt i min egen sykdom. Det kunne jeg, det hadde jeg jo allerede vært i så altfor mange år. Jeg måtte tenke nytt, handle nytt og leve nytt…
All erfaring tilsa at objektiviteten måtte styre! Jeg hadde ikke kontroll, men jeg kunne få det gjennom tillit. Det var kanskje en av de vanskeligste utfordringer jeg har fått, men også en av de viktigste. Livet skjer. Ikke på mine premisser eller på dine. Det skjer, det skjedde og jeg måtte håndtere det! Kun sammen med andre mennesker, gjensidig tillit og erfaring både fra meg selv og andre kunne jeg leve videre, kjempe og samtidig ha det godt! Nyvunnet erfaring hvisket til meg at hvis mørket igjen fikk ta plass,  da ville jeg tape. På ordentlig denne gang. Mot livet. For døden hadde bosatt seg i min egen kropp! Etter hvert mistet den plassen den prøvde å ta i hodet. Jeg lot den ikke romme meg, den tok dermed ikke overhånd og jeg seiret. Mot døden på ny!
Og ja, jeg elsker livet. Mer enn noengang. På godt og på vondt. Jeg elsker mennesker, spesielt dere jeg har i min nærhet. Dere er det beste ved hele livet mitt!!! Jeg elsker debatter, diskusjoner, uenigheter og enigheter. Jeg elsker filosofi og livets mange filosofer. Jeg er nok enig med Kant, at erfaring er den største styrke og den største fallgruve et menneske kan være i besittelse av! Så er det opp til oss selv og frembringe hvilke side man vil stå på! Jeg velger iallfall livet. På livets egne premisser!

// Tina

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg