Når skammen banker på…

Kl 2315 reiser jeg meg opp. Det er såvidt jeg rekker inn til toalettet! Det vrenger seg både her og der, mest av alt i sjela. Den sjela jeg trodde jeg var ferdig med å banke. Jeg har sykla opp og ned Grefsenkollen 21 ganger! Jeg har brukt 16,5 timer på denne galskapen. Og det eneste jeg sitter igjen med, er skam!
Vær stolt, sier jeg til meg selv! Men det eneste jeg kjenner er vemmelser og trang til å kaste opp på ny! Jeg skulle aldri vært der. Jeg hadde ingenting der og gjør. Ødela for alle de andre som gjorde en skikkelig innsats. Og på toppen av alt så sykler jeg for No Limitation når det eneste jeg faktisk har er shit loads av bare limitations…så jeg spyr. Igjen. Og vrenger sjela og ser tydelig som dagen hvilken screw up jeg faktisk er.
Jeg kjører hodet mitt. På alt! Så lenge og så heftig at det eneste jeg til slutt kjenner på er angst! Vil ikke gå ut, orker ikke treffe andre. Orker ikke se bildene av tivoli-kroppen min. Det eneste underet som skjedde i den bakken den natta, er at det ikke var min sykkel som knakk, og jeg som måtte bli henta av ambulanse. Jeg hadde ingenting der og gjøre. Jeg vet det, og alle andre vet det. Jeg skjuler det som best jeg kan. Sier jeg er stolt, sier jeg er fornøyd…hadde de bare visst hvor skamfull jeg egentlig er! For en katastrofe…

Jeg skriver ikke dette innlegget for å få sympati. Jeg er venn med meg selv igjen, og vet hva jeg har prestert! Jeg vet hva jeg har utsatt kroppen min for og jeg vet enda bedre hva jeg har utsatt hodet mitt for. Jeg har gjort det desidert vanskeligst for meg selv, men jeg gjennomførte og jeg nådde målet mitt. Jeg kjempa med hver en celle i kroppen min, og jeg jobba med hodet mitt mer enn jeg noengang har gjort! For dette kan virkelig ikke sammenlignes med noenting jeg tidligere har gjort i livet mitt! Samtidig som dette virkelig er en kortversjon av livet! Det er tungt, det er utfordrende, noenganger vil en gi opp. Og så går det over. Det blir bedre.
Men, noe skjer. Mye skjer! Noe som er gjenkjennbart. Og noe som trykker på hoved triggeren min, også kalt skam! Jeg trodde jeg var komt lenger, og i det jeg innser at jeg har ikke det PANG! da kommer den. Ikke snikende. Men som et skudd. Rett i armen injiseres det, og jeg tror på det tankene mine lurer meg til å tro! Det er så tomt, og jeg føler meg alene i hele verden!

Som sendt fra oven kommer det et innlegg på innboksen min. Lars har beskrevet sin natt i Grefsenkollen sammen med oss! Nei, tenker jeg. Nå kommer det jeg allerede vet, svart på hvitt og alle, absolutt alle andre kan lese det de også! Jeg stresser som en gal, og tankene løper løpsk! Jeg vet ikke helt om jeg tør å lese det, men jeg må! Tårene mine kommer frem igjen. Jeg strigråter!
For en natt! For en opplevelse, for noen mennesker. For et samhold, for en bragd og for et lag! Utgangspunktet var og sykle for andre menneskers frihet. Det gjorde vi. Det gjorde jeg. Men den jeg egentlig har satt fri gjennom dette galskapens døgn. Det er meg selv og alle mine innerste demoner. JEG KLARTE DET! Sammen med de som har støttet meg gjennom alle de andre utfordringene jeg har hatt det siste året. Jeg er ikke kreften min, jeg er ikke avhengigheten min, jeg er ikke skammen min, jeg er ikke utseende mitt, jeg er ikke den dårlige mammaen som mistet omsorgen for det kjæreste på jord, jeg er ikke en værkebyll i livets kloakk, jeg er ikke en dårlig person, jeg er ikke en quitter og jeg er ikke en taper, jeg er ikke en banditt, jeg er ikke løgner og jeg er heller ikke en dramaqueen!
Jeg er Tina i all min sårbarhet som virkelig har kledd meg naken, jeg er ærlig, jeg er sliten, jeg er nedbrutt og jeg er knust! På målstreken med den fineste personen jeg vet om. Med de beste vennene det går an og ha. Med datteren min som sover trygt rett ved siden av meg, og en pappa som heiet meg gjennom min værste nedtur! Jeg klarte det! Jeg kom i mål. Jeg skjønner ikke hvordan, men jeg kom i mål. Når du absolutt ikke har mer å gi, det er da du henter frem styrken din og får se hva du egentlig er lagd av…

Det er noen opplevelser som bare setter seg! De blir der for alltid. Ikke de hverdagslige, ikke de vi tar for gitt. Men de som merker oss. For min del har det vært mange av de. Men de har stort sett aldri vært positive. Det er traumer, det er arr som stjeler verdigheten fra deg bit for bit. Det er voldtekt av sjelen dag inn og dag ut. Det er tap på tap på tap på tap. Så mange tap at ingen tror du noengang vil klare reise deg igjen!
Og så skjer dette. Fire måneder etter kreft operasjon. To måneder etter jeg ble arbeidstaker, en måned etter at min datter flyttet hjem, to år etter at jeg sluttet og ruse meg, et år etter endt langtids behandling, tyve kilo pluss på en allerede skranten kropp og femten måneder etter at jeg møtte mitt livs store kjærlighet. Jeg vant over alle mine demoner, jeg vant livet mitt tilbake. Og jammen vant jeg i søken på min egen selvrespekt. Av samtlige i den bakken, var jeg desidert den med dårligst utgangspunkt. Mest vekt og minst trening! Ingenting lå til rette for at jeg skulle klare en runde en gang! Men jeg klarte det. I sammen med min unike gjeng av noen mennesker fikk jeg det mot alle odds til! Så til ALLE! jeg syklet med natten 04 august 2019. TAKK! Ikke bare hadde jeg aldri klart det uten samtlige av dere. Men dere var med og endret mitt liv for alltid…jeg kom ut på andre siden som en helt ny person. En bedre meg!
Og som en klok mann i Grefsenkollen en gang brølte…JEG ELSKER DERE! DERE ER BEST!(sitat L.Z)

// Tina

 

 

Den forbanna kroppen, altså!

Jeg har lenge lurt på om jeg skulle skrive om dette såre temaet! Alle skriver om det. Alle har meninger om det, mange har noe de vil si om det. Ingen blir enige, and on and on it goes. Jeg er enig med flere. Nå er jeg endelig enig med meg selv. Jeg skriver det, å håper jeg også er tøff nok til å publisere det! Det handler om kroppen vår. Kroppen din og kroppen min! Kroppen liksom!
Jeg har slitt uforbeholdt i mange år med synet mitt på meg selv. Det ytre har ofte veid opp for det indre, det indre har derimot aldri veid opp for en damn shit. Det har kun gitt meg dritt og elendelighet. Synlige og usynlige arr, sår jeg ikke unner min værste fiende! Den jævla kroppen altså! Alt det negative fokuset et så fantastisk maskineri skal måtte få!
Hør her, vi er jo i utgangspunktet helt like! Designet er det samme. Den er lik liksom! Inni og utenpå. Så er det noen som har bestemt at det er kun en type “utsidekropp” som er god nok! Whaaaaaat??? Også her er det jo for helsikken det indre som virkelig teller. Det er ikke antall cellulitter, lengden på strekkmerkene, om du har 3 valker eller sixpack, operasjonsarr, stomi og størrelsen på bh cupen. Og det betyr piss meg bak om du har size zero eller plus size på buksa di. Jeg har både sulta meg selv, brukt amfetamin og gått på utallige dyre kurer for å bli noe jeg ikke er. Kroppen min er ikke designa for å være det. Tynn liksom! Jeg er kraftig bygd, ( jeg hata mammaen min som sa det til meg når jeg var liten ) har valker både her og der, og jeg har en ganske solid hake. Jeg har strekkmerker fra skambenet og opp, og jeg har arr like lange som armen din. Og andre arr som er beviser på hva kroppen min faktisk har tålt! Men jeg fungerer. Jeg fungerer så jævli bra! Å det er ikke en selvfølge kan jeg love.

Det har tatt meg så ufattelig mange år å komme hit! Aldri i livet om jeg for 2 år siden hadde tatt av meg klærne og sprada rundt i en bikini og attpåtil følt meg bra liksom! For det gjør jeg. Med mine helt egne kilo, å min helt unike kropp så føler jeg meg bra! Hell yeah!! Fordi jeg er okay! Både på innsiden og på utsiden. Kroppen fungerer og jeg har temmelig mye mellom øra som for meg er vel så sexy som både store pupper, flat mage og lange slanke bein. Hadde jeg bare visst det jeg vet om kroppen min idag, også når jeg var 15 år og på evig jakt etter bekreftelsene som aldri kom.
Jeg har to bein som bærer meg dit jeg skal, jeg har armer som løfter maten min inn i munnen min hvor mine friske tenner kan tygge dem og sende den ned i min fungerende mage hvor mine oppegående tarmer bruker den opp og gir meg energi. Energi til å stå opp om morgenen og sette meg på sykkelen som tar meg til min fantastiske jobb hvor jeg får brukt min unike hjerne til å hjelpe mennesker som sliter med samme utfordringer jeg selv har gjennomlevd og overlevd! Nyrer som virkelig har fått seg en smell og tre hjelper meg og sier fra at “hei, nå er det på tide å drikke noe vann i denne varmen” fordi hodet mitt pumper og pulsen slår litt ekstra kjapt etter et henholdsvis hardt liv på kjøret! Jeg har ett hjerte som har stoppet jeg vet ikke hvor mange ganger, og en lever som alt i alt burde skrumpet bort og drept meg. Jeg har for svarte hatt en svulst full i kreft celler, men til med dette sa kroppen min ifra om og redda livet mitt fordi den sendte signaler til min perfekte hjerne som merka at noe ikke var som det sku! Fyfaen! Alt det stygge jeg har utsatt kroppen min for og allikevel funker den 110 %. Nei vet du hva? Det der maskineriet der, det fortjener virkelig ikke plastikk-operasjoner, fyll som ikke hører hjemme der fordi det er nettopp det-Unaturlig, pining og straff! Den er unik, og den er god nok akkurat sånn som den er. Sånn som du er, og sånn som jeg er! Jeg mener ikke at vi ikke skal ta vare på den, for det skal vi så absolutt. Men godta deg selv! Hele deg! Det er den største gaven du har fått. Livet ditt. Og kroppen din.

“Kjære Tina 15 år”.
Du er vakker! Du er faktisk helt unik. Det finnes bare en som deg, og det skal du være jævli stolt av! Du fortjener et liv uten at synet ditt på deg selv skal defineres av vekt, utseende, menn som er stygge mot deg, vold og nedlatende ord. Du skal aldri finne deg i det, fordi at du er sterk nok og god nok akkurat som du er. Du er smart. Alle de ordene om at du er dum og lite intelligent, det stemmer ikke. Du vet det bare ikke helt selv enda, men med tiden så skal du vise både deg selv og resten av verden hvor klok og sterk du faktisk er. Gjennom din personlighet skal du videreføre verdiene dine til to små mennesker som ser på deg som den sterkeste, beste, klokeste, tryggeste og mest kjærlige personen i hele verden. Dine verdier er deg! Det er de som definerer deg, og gjør deg til den du er. Du vil komme til å erfare store tap, men gjennom dem vil du reise deg og bli sterkere enn du noengang kunne tro det var mulig å bli. Det vil gå noen år, det vil komme tider der du bare vil gi opp. Du vil på ny bruke kroppen din som et skue, som en ting, men det vil bli bedre og du vil få tilbake respekten du en gang hadde for deg selv og menneskene i den. Du vil finne ham som elsker deg ubetinget, ikke på grunn av den du ser ut til og være. Men på grunn av den du faktisk er! Du vil forsøke og skyve ham bort, men gjennom flere traumer og episoder du skal gjennom beviser han at han står stødig ved din side og verden blir et enklere sted og være. Du vil finne venner, som nyter hvert en dag sammen med deg. Og som kjemper like hardt som deg for og beholde deg, når livet på ny utfordrer deg med døden. Den vinner ikke denne gang heller, og du kommer seirende utav også denne kampen som en helt ny person med enda sterkere verdier enn du noengang har hatt. Du vil ikke seile gjennom livet. Ikke på noen måte som helst. Men du vil ha vinden i håret og solen i dine seil. Du skal snu motvind om til medvind gjennom egentlig og bare være deg selv. Livet skulle vært levd baklengs, for man forstår det kun den veien. Men med erfaringer og ballast kommer også freden og roen og evnen til og bare klare nyte aspektene ved livet, uten og måtte være noen andre enn den du er! Det høres ut som en vanskelig livsoppgave dette, og det kan jeg også love deg det blir. Men det er verdt det. For kun med dine erfaringer kan du hjelpe andre gjennom sine. Livet er ingen dans på roser, men det er virkelig en dans med. Og når du slutter og kutte deg på tornene og lar krattet være en plass for seg selv. Ja, da kan du sole deg i glansen. Av alt det livet faktisk er. For livet er det beste som har skjedd deg, du vet det bare ikke enda. Du skal danse mang en dans med djevelen før du endelig finner din fred. Men den kommer,så lenge du aldri gir opp. Og det vet jeg at du aldri gjør.

//Kjærlig hilsen Tina 37 år.

 

 

Livet, skåner ingen!

Stort sett hele livet mitt har jeg spilt en rolle. Jeg har prøvd og fremstille meg selv som selv som tøff, uredd og beinhard. Sannheten er at de fleste dager har jeg vært alt annet enn dette. Jeg har følt meg så liten, og vært så ufattelig redd. Jeg har skreket og grått. Både stille, uhemmet og med null kontroll. Jeg har vært sint og jeg har konsumert mørket i meg. Jeg har vært ensom, isolert meg og spilt ut alle jeg hadde rundt meg. Og jeg har kjent på en urettferdighet jeg ikke kan beskrive.
Store deler av dette livet har jeg brukt på de evige slagmarker, hvor krig og fred går hånd i hånd. Død og liv likeså. Man vet ingenting. Har null kontroll. Man lever i et evig sjansespill hvor forutsigbarhet og trygghet er ikke-eksisterende faktorer. Og man får sjanse på sjanse til å rette opp de feila man har gjort. Noen klarer det på første forsøk, noen klarer det på tredje og andre sånn som meg klarer det til slutt! Det viktige er og aldri gi opp. Du kan gå på trynet og ramle 99 ganger, bare du reiser deg 100!

Jeg har jo ikke flytta noen fjell, men jeg har funnet en måte å bestige mitt fjell på. Jeg fortsetter å klatre hele tiden. Hver dag. Noen dager stopper det helt opp, mens andre må jeg gå ett stykke tilbake å prøve en gang til. Noen dager trenger jeg hjelp, mens andre dager bare seiler jeg avgårde. Det går liksom ikke rett opp, og beint frem dette fjellet mitt. Det er hindringer og utfordringer hele tiden. Men jeg håndterer de, og jeg får hjelp når jeg trenger det. Jeg har et nett av sikkerhet rundt hele fjellet mitt. Det er den store forskjellen på nå og før. Og det funker. For meg.
Min måte er ikke den riktige måten, men noe av det jeg har lært kan jeg viderebringe til andre i håp om at bare en muligens tar det til seg. Alle behandlinger jeg har vært på, alle menneskene jeg har møtt, alle erfaringer ved det å leve har sådd noen frø som endelig fikk litt næring. Og disse begynte etter hvert å spire. Så blir det litt tørt, og jeg må fylle på med næring.
Mange spør meg om jeg ikke er redd for å gå på trynet. Hva er det som er så farlig med å tryne litt? Det er ikke nødvendigvis et nederlag. Men dessverre så er det nettopp det så mange tror. Det ligger så mye skam i det og ikke få det til. Og skammen, den frykter vi, og gjør dermed mye for å slippe å kjenne på den.
Snu det, bruk det heller som læring. Som et kompass på hvor du ikke skal. Kartlegg deg selv, bli kjent med dine svakheter og utfordre deg på de så de kan bli dine styrker. Det handler om å øve. Øv på og holde ut, tren på å stå i det. Våg å gå ut av komfort sonen og kjenn på ditt eget ubehag. Du må trene fornuften til å vinne over følelsene. Ellers mister du deg selv om igjen og om igjen og om igjen. 
Arret på magen min er for meg selve beviset på hvor skjørt livet er, hvor mye jeg har å tape hvis jeg ikke tar meg selv på alvor! Inni magen min bodde begge mine barn. Deres liv begynte her. Inni magen min bosatte også døden seg, i form av en ondartet kreftsvulst. Men jeg vant over døden, og jeg fant igjen livet. Om igjen og om igjen er det liksom bare der. Livet. Noen dager sliter det og drar i meg som en storm. Andre dager elsker jeg hele aspektet og alt er som en drøm. Men jeg har det. jeg eier det og jeg lever det. Og livet det fortsetter, og det skåner absolutt ingen!

// Tina

 

Min prins er narkotika og alkoholen min konge!

Jeg får tilbakemeldinger på at jeg fremstiller det å komme seg ut av et rusmisbruk som en enkel oppgave! At jeg nærmest oppfordrer andre mennesker til å gønne på, “for bare gjør som meg så går det sikkert bra”! Jeg kjenner meg virkelig ikke igjen i denne fremstillingen og har faktisk behov for å forsvare meg en Skjærtorsdags morgen!
For det første, det er en alvorlighetsgrad her som veldig ofte blir glemt. Misbruk av rusmidler var det lenge siden jeg holdt på med. Det er nærmere 20 år siden det gikk over til noe langt mer alvorlig! Avhengighet. Å skal jeg fortelle deg en hemmelighet, jeg ble dratt mot det allerede som barn. For mørket, det bor i meg! Jeg må kjempe hver eneste dag for å holde meg i lyset…

Det er mange som snakker om bruk og misbruk. Veldig få snakker om sykdommen avhengighet! Men jeg, jeg vil snakke litt om den…igjen! Dette er en repost fra et ganske gammelt innlegg! Og jeg, jeg mener fortsatt AKKURAT det samme!

Det hele startet med en artikkel på Facebook som omhandler ekteparet Mona og Arne Bratland, som mistet sønnen sin i en overdose bare 21 år gammel! Saken i seg selv er bare forferdelig og trist. Men det som skjer rundt den, og debattene som sporer helt av i den opplever jeg som tragisk, provoserende og ganske skremmende.

TV2.no skriver en artikkel om dette som publiseres med overskriften «Bruk av narkotika er blitt normalisert»  Jeg ser emojiene flagre imot meg, og det jeg leser når jeg følger tråden nedover er horribelt. Vi er langt utenfor det som innlegget i utgangspunktet handler om, å ett stykke far away fra realiteten. Nå håper jeg med dette innlegget å engasjere dere som har gått en vei til å hjelpe meg å sortere. For jeg lurer på om vi lever i en illusjon eller om deler av samfunnet er på vei på kjøret.

Hvordan kan vi, mennesker som har levd på kanten med rusmidler i en mannsalder forsvare å forklare et rusmiddel over ett annet? Hvordan kan vi gå ut med holdninger som påvirker mer enn det vi selv egentlig er klar over? Hvordan kan vi sitte på behandlings instutisjoner å flagge for en ruspolitikk med en ting som mål? Legalisering? Jeg klarer ikke med beste evne å forstå det!!!

Og hvordan dette i det hele tatt ble en debatt, er jo det interessante her! Den eneste sannheten er at det er like mange meninger som det er personer! Jeg syns derimot det spesielle rundt denne tråden er at vi som har gått over fra bruk til misbruk omtrent ikke nevner avhengigheten! Det blir en slags konkurranse om hvilket et av 2 rusmidler som er best eller værst! Alt etter hvordan det tolkes!!!! Shit altså…en hjerne er en hjerne å omfanget når det gjelder skader varierer fra person til person! Jeg har en mamma så drakk på seg hjerneskade, venner så aldri har blitt seg selv igjen pga psykiske lidelser knyttet til cannabis, å har ikke tall på hvor mange vi har mistet av den ytterste konsekvensen, død! Hvorfor diskutere hvilket rusmiddel som er best når det eneste SOLEKLARE er at begge er livsfarlige på hver sin måte? Her snakker vi evidensbasert forskning folkens!

I min siste runde med rus handlet det ikke om hvilket rusmiddel jeg brukte. Det handlet om for meg hvordan jeg ble når jeg ikke fikk det i meg. Samme hvilket. Jeg som andre hadde de jeg foretrakk, men var ikke de tilgjengelige så brydde jeg meg ikke hva jeg fikk i meg. Bare jeg hadde noe så jeg klarte å holde meg litt frisk til jeg fikk ordna det andre.

Alkoholikeren setter ikke brennevins flaska på kjeften på morgenen kl 07 fordi nachspielet ikke er over. Heroinisten trykker ikke en smell med dop i lysken sin fordi at nå er det fest! Det er nedverdigende å et liv ingen fortjener å leve! Og så blir dette bagatellisert for ungdommen røyker bare litt hasj!!!! Vi som vet hva det går i har et ansvar her! Og det må vi søren klare å stå for. Åpenhet med ungdommer rundt rusmidler er livsviktig å nødvendig…og det er det som er forebygging i praksis!!!!!
Det kokte for min del ned til holdninger. Det var en store del av programmet på Veksthuset! Og det er ingen tvil om hvilket rusmiddel som er det værste. For kroppen MIN. Å hvilket som er det værste for hodet MITT. Det finnes også evidensbasert forskning på hva ulike rusmidler gjør med hjernen og kroppen! Men for guds skyld. En hjerne er som sagt fortsatt bare en hjerne, og hvordan den reagerer på ulike rusmidler er helt individuelt og ikke noe man oppfordrer noen til å gamble med. At mennesker som vet hva det går i oppmuntrer til bruk av ett i stedet for ett annet er for meg et tegn på uvitenhet og dårlige holdninger. Men vær så snill hør kjære ungdom å tro meg når jeg sier…Dette er VIRKELIG IKKE en sjanse det er verdt å ta!

Vi er kommet langt i verden når det gjelder forskning på rus! Det er ikke der vi har en vei å gå. Det handler om holdninger folkens, å endringen som etterlyses starter med deg selv!!!!

// Tina

St.Olav russen 2019! Jeg beklager at dere gikk under samme kam som idiot-russen 2019

Når man har sterke meninger og stikker hodet frem, så må man også tåle tilbakemeldinger av ymse slag. Jeg fikk i går en tilbakemelding på innlegget mitt til russen.

Hvorfor skylder du på ungdommene? De visste ikke hvilken tekst denne voksne “musikeren” kom til å skrive.
Russen tar jo selv avstand fra denne psyko-møkka av ei låt;)

Ehm, sorry mac, men dette er ikke en godkjent unnskyldning fra min side, den går faktisk under ansvarsfraskrivelse, og når man leier noen til å gjøre en jobb for seg! Da sjekker man faktisk ut om for eksempel bilen er kjørbar før man kjører den ut ifra verkstedet! Og som regel forteller mekanikeren eller verkstedet om hvilken jobb de har utført! Ergo…Duracellkaninene som fikk en lame låtskriver til å koke i sammen denne suppa, burde virkelig sjekka det ut før den var ment til å hyle i øra på Norges befolkning!

Jeg er for ansvarsTILskrivelse! Vi bor i et land som har så mange paragrafer at det finnes garantert en for hver samfunns skrevne norm i nåtidens eksistens! Det er en grunn for at vi Nordmenn har det så godt i dette landet. Mye handler om nettopp dette. Vi får konsekvenser når vi ikke gjør som vi skal. Det kalles uskrevne og skrevne regler. De skrevne kalles lover. De uskrevne kalles normer. Det er ikke kvantefysikk russen driver med. Og det er trist at vi må tilbake til neandertalerens tid for å beskrive handlingene de oppfordrer til gjennom oppførsel og fremtoning!

Det er kjempetrist at denne type russ, blir hovednyheten og som gjør at mange, bla jeg feier alle russ under en kam i 2019. For den andre typen finnes visst den også! Men det er idiotien som blir snakket om istedenfor alle de oppegående, omsorgsfulle og hjelpsomme russene som også eksisterer! For de er der. På Ledaal i Stavanger, Hetlandsrussen, St.Svithun, Godalen, Randaberg og alle andre videregående skoler i Rogaland og Norges land. De er der. Men de får ikke plass, fordi overnevnte skinner sterkere enn disse få men viktige diamantene. Det er jo helt tragisk. Og det er urettferdig for russ som disse…Jeg har en barndomsvenn som rett etter jeg hadde posta min surmule sak om russen, og Dagbladet hadde oppdatert sin, la ut en kjempefin post om sin opplevelse med russen den dagen. Jeg oppfordrer flere russ til å gjøre det samme. Ikke glem at dere er forbilder for ufattelig mange barn og unge, som virkelig bare ønsker å leve opp til dere! Så, en beklagelse fra meg fordi jeg moraliserer som om dette gjelder alle…Beklager! Russ 2019 fra St.Olav videregående skole i Stavanger som lyste opp dagen til Bjørn Harald…U ROCK <3  Dere er de forbildene vi trenger!!

// Tina

 

 

 

En porsjon styrke, en teskje mot og et lass med gode venner! Da er livet perfekt!

Når jeg skriver så ser jeg på tastaturet og skjermen som min terapeut, og som min dagbok. Det er mine innerste tanker, mine tårer, mine gleder, min frykt og mine sorger. De er private. Så private at jeg mener de er viktige å dele. Noe av det jeg skriver om iallfall! Jeg er absolutt ikke alene når det gjelder noen av utfordringene jeg har og har hatt, men jeg er en av få som velger å sette ord på det. Til både gleder og sorger for mange av mine lesere. Det er ikke alle som følger meg som tror på det jeg skriver. Eller den jeg er blitt. De venter på at jeg skal glippe, gleder seg til jeg driter meg ut, venter i spenning og håper at nå klarer hun ikke mer! Nå blir hun snart avslørt. Det er ikke bare fullt forståelig, men jeg respekterer det! Det er blitt en greie, at jeg liksom har så mye å bevise. For flere. Til en viss grad iallfall. Det positive med dette er, at dere har gått fra å være min frykt til å bli min kilde til energi. Jeg bryr meg ikke lenger om jeg blir snakket om eller diskutert. Det handler om kontinuitet og opprettholdelse av den jeg er og det jeg nå står for! Det er ikke så mye nytt, det er bare at pessimismen og destruktiviteten ikke lenger tar så utrolig mye plass. Den er der, men den definerer meg ikke! Jeg har ikke lenger noe behov behov for å bevise. For noen, selvfølgelig! Men ikke for meg selv, som tross alt er den viktigste personen i mitt liv!

Arrogant mener noen, hovmodig mener andre. Jeg selv mener det er en befrielse. Mye skjedde med meg under mitt opphold på veksthuset. Når jeg var ferdig, og ble utskrevet klarte jeg ikke sette ord på det. Jeg klarte ikke forstå det. Det kan sammenlignes med et fenomen. Den kjente filosofen Kants påstand er at objektiv erkjennelse bare er mulig hvis subjektet selv frembringer betingelsene for objektivitet. Disse mulighets-betingelsene er former i vår forstand og kommer fra erfaring.

Jeg fikk 7 måneder etter endt behandling på å trene på å stå i livet nøktern. Før eksamen kom og jeg befant meg midt i alvorets time. Jeg var syk. Dødssyk. Og fenomenet ble så klart som dagen. Livet var det som skjedde meg. Ikke døden, selv om den banket på hos meg nok engang. Det var livet som plutselig stod der. I all sin prakt. Jeg ville ikke bare være i det. Jeg ville eie det, leve det å være i føringen av den største gaven jeg noengang har fått. Plutselig var det usikkert igjen. Om jeg skulle få beholde det. Livet!
Det ble som en oppvåkning fra en kamp jeg allerede hadde vunnet. Jeg måtte restarte og bruke all min erfaring på å vinne over meg selv. Jeg kunne ikke bare være et subjekt i min egen sykdom. Det kunne jeg, det hadde jeg jo allerede vært i så altfor mange år. Jeg måtte tenke nytt, handle nytt og leve nytt…
All erfaring tilsa at objektiviteten måtte styre! Jeg hadde ikke kontroll, men jeg kunne få det gjennom tillit. Det var kanskje en av de vanskeligste utfordringer jeg har fått, men også en av de viktigste. Livet skjer. Ikke på mine premisser eller på dine. Det skjer, det skjedde og jeg måtte håndtere det! Kun sammen med andre mennesker, gjensidig tillit og erfaring både fra meg selv og andre kunne jeg leve videre, kjempe og samtidig ha det godt! Nyvunnet erfaring hvisket til meg at hvis mørket igjen fikk ta plass,  da ville jeg tape. På ordentlig denne gang. Mot livet. For døden hadde bosatt seg i min egen kropp! Etter hvert mistet den plassen den prøvde å ta i hodet. Jeg lot den ikke romme meg, den tok dermed ikke overhånd og jeg seiret. Mot døden på ny!
Og ja, jeg elsker livet. Mer enn noengang. På godt og på vondt. Jeg elsker mennesker, spesielt dere jeg har i min nærhet. Dere er det beste ved hele livet mitt!!! Jeg elsker debatter, diskusjoner, uenigheter og enigheter. Jeg elsker filosofi og livets mange filosofer. Jeg er nok enig med Kant, at erfaring er den største styrke og den største fallgruve et menneske kan være i besittelse av! Så er det opp til oss selv og frembringe hvilke side man vil stå på! Jeg velger iallfall livet. På livets egne premisser!

// Tina

Russen som mistet det moralske kompass! I totusenognitten…

Et av de første vårtegnene for meg er når russen kommer frem. Det er det samme hvert år. Jeg blir glad når jeg ser de blå og røde dressene, og alle de forventingsfulle barna som springer etter dere og spør om kort. Det ender opp med både tårer og snørr. Ikke fordi de ikke fikk, men fordi storesøster alltid har fått flere. Det er urettferdig det…men jeg tørket både tårer og snørr. Og priser meg lykkelig for at mine barn fortsatt slipper unna den makabre feiringen det å være russ faktisk har blitt!!

Jeg får frysninger langt ned på ryggen, og lurer på hva i alle dager som har skjedd? Når ble det å ha sex med flest mulig en konkurranse? Kun for å vise frem knute-premien som i virkeligheten er en vulgær virkelighetsforvrengt galskap. Ja, jeg er fullt klar over at vi lever i 2019, men jeg mener fortsatt at vi kan bevare noe av den godt opparbeidede integriteten generasjonene bak oss gav oss i gave å forvalte. Russ eller ei. Dette er forkastelig. Jeg blir kvalm når barna mine som fortsatt er små, sier de gleder seg til å være russ. Det er nesten som jeg tar meg selv i å håpe de velger yrkesfag, så de slipper galskapen det å være russ tydeligvis har ført med seg. Det er rein egoisme når jeg sier at jeg håper jeg slipper å oppleve at de nedverdiger seg selv og muligens andre på de ukene i russetidens eksistens.

Kjære russ 2019, er dere overhodet klar over hva konsekvensene av det dere driver med kan dra med seg? Kjære foreldre? Hvordan kan dette gå dere hus forbi? Kjære menneske, jeg nekter å tro at vi er den mest intelligente rasen på denne jord! Dette er idioti på HØYT nivå! 

«Voldtekt er bra, ja det gjør meg så glad».

«Heroin er verdens beste medisin».

«Ingen er så stygg som du, du burde revurdere livet ditt og hoppe fra ei bru».

«Jeg steiner deg om du er grell»

«Jeg banker deg i hjel om du ikke holder kjeft».

Slik lyder deler av teksten i russesangen «Duracell 2019» som er laget av produsenten som går under navnet «DJ Pøssycat» (info hentet fra dagbladet.no)

Jeg blir kvalm. Jeg er forbanna, og nei! Det nytter virkelig ikke å si at dette bare er en spøkefull sang. Det finnes overhodet INGENTING ved denne teksten som verken er dekadent eller tolerabelt for mitt vedkommende! Ikke bare er det en tekst på mitt morsmål norsk, men den representerer flere aspekter av livet som for meg forbindes med helvete på jord! Voldtekt og heroin. Dere burde virkelig ta dere ei pære, å fjerne den sangen fra jordens overflate. Dere kan umulig vite hverken hva heroin, bank eller voldtekt er! Dere oppfordrer folk som er «støgge» til å ta livet sitt ved å hoppe fra en bru! Som om det var en koselig 17 mai sang for folket!!! Dere kødder faktisk med selvmord, voldtekt og det gjør dere i plenum!!! Dere gjør narr av det, og mener det er satire! Det går ikke an å lage satire av en virkelighet som faktisk eksisterer. Og den virkeligheten gir deg ikke knuter i hua, men traumer for livet!  Den vulgære sangen ligger i min strømme tjeneste Spotify, å begge barna mine er brukere av denne tjenesten! Jeg blir kvalm, og jeg har lyst å skjelle ut hver eneste russ russ jeg ser, for det er de faktiske konsekvensene av at dere tillater dette, og ikke sier STOPP!!!!!!!! Lærere bruker år med mobbe-kampanjer og andre ting fra barnehage helt opp til videregående for at dere skal bli de beste utgavene av dere selv. Å så feirer dere slutten på 13 års skolegang med å hive alt dere har lært ut i en livsførsel som muligens vil prege dere resten av livet! Det var også russ på 80 tallet, 90 tallet og tidlig 2000. Vi var gærne vi, mer nå er det mer vulgære enn en dårlig tysk pornofilm fra nitten pil å bue! Skjerp dere folkens!! Russetiden er en arv dere skal bringe videre. Det skal symbolisere slutten på hard jobbing, og strev for å få til et godt liv som voksne! Det er ikke representativt med det dere driver på med nå! Spør deg selv om dette er noe du vil at dine fremtidige barn skal gjøre, og er svaret nei da tar du deg i sammen å skjerper deg! Med en eneste gang! For dette bringes faktisk videre, enten dere vil det eller ei!

// Tina

 

Jeg bare elsker mennesker og møtene som blir til

Mennesker trenger mennesker for å bli mennesker 

 

Jeg hadde en kjempefin opplevelse idag. Jeg skulle fra et møte til et annet og avtalte derfor å treffe en kompis på Espresso house i Stavanger mellom slagene. Det var på tide. Han har vært der hele tiden, også på mitt værste. Han mista aldri noengang troen på at jeg ville finne veien tilbake. Ikke engang når jeg hadde mista den selv. Han nekter nok å innrømme det, men han blir litt rørt hver gang vi treffes, og uendelig stolt over at jeg fant veien hjem igjen!

Mens vi sitter der, finner han ut at han skal ha seg en kaffe. Vi har begge alltid mye vi skal si, så noen ganger ( ofte faktisk ) blir det både høylytt og ufiltrert. Men samme det, vi har liksom kjent på baksidene ved livet begge to, and we aint afraid to show it! På bordet ovenfor oss sitter det en dame, jeg går utifra at hun er lærer, for det står noe som kan minne om det på laptopen hennes. Og helt riktig, når Thomas med H går for å kjøpe seg en kaffe kommer vi i snakk. Jeg beklager for at vi er så høylytte mens hun sitter der og jobber. Hun hadde ikke fått med seg et ord av det vi sa. Det som skjer under denne tilfeldige samtalen er intet mindre enn et ekte møte mellom mennesker. Totalt forskjellige, men allikevel så like! JEG ELSKER DET!!!!

Jeg håper du leser dette innlegget en gang, du vakre dame fra Bergen som jeg aldri kommer til å glemme. Vi har begge vært gjennom kreft og blitt friske. Vi har til og med blitt operert av samme, fantastiske doktor. På Haukeland. Gullowsen, hvis du leser dette. Vi digger deg! Vi brenner begge for mennesker og det som gjemmer seg bak alle masker. Du jobber med det samme som både meg og Thomas, bare på en helt annen måte. Og du har kjent på kroppen både som lærer og menneske når ting ikke lenger går rett frem. Jeg skulle hatt mer tid med deg, det er så mange ting jeg ville snakket med deg om. Så mange spørsmål jeg ville stil, og så mange spørsmål jeg ville fått. Av deg, og du av meg. Du har erfaringer fra et liv som er verdt og lytte til. Du interesserte deg for meg, for oss. Dette viste du ved å stille dine spørsmål ufiltrert. Men det beste ved alt var at jeg svarte, helt uten skam og helt uten skyld for du bare viste med hele deg at du godtok meg som jeg er. Takk for den gode klemmen, og takk for opplevelsen idag. Sånne møter vil jeg ha mer av. Med mennesker. Som deg. Å med mennesker som meg. Med mennesker som oss! Det var unikt, og jeg kommer aldri til å glemme det.

 

// Tina

Drømmemorgen as usual…

Hei verden 

Det er ofte det jeg tenker når jeg slår opp øynene. Neida nå lyver jeg, for det første jeg tenker er å slå på slumring et par tre ganger, så kommer alt det koselige ramlende over meg med en gang beina er på gulvet. Jeg danser meg inn på badet, syngende tar jeg meg en lang spa-lignende dusj og møter dagen som en sommerfugl som nettopp har kommet ut av kokongen sin…

Æsj! Dette er jo bare en insta-story fra virkeligheten, for livet mitt er absolutt ikke sånn. Jeg hater å stå opp, de første fem minuttene er grusomme og jeg ønsker alt og alle dit sola ikke skinner. Men når jeg får summet meg, og drukket en kopp kaffe er jeg litt sånn halv-klein og klisje aktig der jeg står. Så kommer sannhetens øyeblikk da og jeg plutselig bråvåkner når jeg ser det søvn dratte arrete fjeset mitt i speilet på badet. Jeg stirrer litt tilbake og aksepterer faktisk hun der slitne, halv gamle røya som står der og glor på meg. Yezz I am beautifull, but first lets put on that face…

Hvis jeg har tid da. Noen ganger prioriterer jeg virkelig slumring over tannpuss og kaffe. Da er det bare…femminuttiltogetgårhvorerklærnefraigårpåmedskoapåmedjakkaåensnusunderleppa modus. Det er først når jeg kommer på jobb at jeg får tilbakemeldinger på at jeg bare har et halvt øyenbryn og tannkrem på hele genseren. Sånn er det, og sånn blir det. This is me. Å det er godt nok.

Idag derimot, er begge øyenbryna på, jeg har møter hele dagen og elsker både livet mitt og jobben min. Kaffen er inntatt, jeg slumra bare en gang og klarte til og med å få av sminken før jeg la meg igår. Idag blir en god dag, men den starter aldri sånn 😉 Det er noe som skjer utover dagen og jeg går stort sett alltid til sengs vel vitende om at i morgen er en ny dag, og at den som er over ble bra ! Nyt dagen, folkens…husk og smil, noen er glad i deg 

 

// Tina

 

 

De egentlige heltene

 

Jeg har vært på vei hjem hele livet.

Endelig fant jeg meg!     // Tina

 

Gjennom andre mennesker tilegnet jeg meg massevis av egenskaper jeg i utgangspunktet ikke hadde. Og de var nødvendigvis alt annet enn gode. Men de blir en sannhet, og du tror på dem. Så satt jeg der. Voksen og alene. Igjen! På institusjon og skulle bearbeide alle tapene. Ikke alle seirene over alt jeg hadde fått til, alt jeg hadde oppnådd. Men det jeg hadde kasta bort, mistet og tapt. Det er da man tar ett oppgjør! Det er da du bestemmer deg. Hva har du igjen å leve for? Hvem har du rundt deg? Hva ønsker du å oppnå? Og hvem ønsker du å være? 

Det er da du snur, skammen går fra å være et dypt mørke, til å bli ditt moralske kompass. Hun vil jeg ikke være, mammaen som ruste seg fra sine barn, datteren som svindlet sine foreldre, søsteren som aldri fikk bli kjent med sine tantebarn. Du må våge å ta de oppgjøra. De vondeste først. Litt etter litt, så skjer det. Du frir deg selv fra lenkene du har tvunget deg selv til å bære. Så begynner du på ny. Det er som å skifte ham tror jeg. Du erkjenner, renser deg selv, tilgir og går videre. Du lærer deg å leve liksom, med alle disse sårene du har påført deg selv og andre. Du plastrer deg selv sammen igjen. Gjennom andre mennesker heles du. Bit for bit. Dag for dag. Bare for idag. En dag om gangen.

Bit for bit lappet vi meg sammen, et skritt frem og så to tilbake. Jeg ble utfordret og konfrontert. Jeg merket at jeg ble viktig for andre mennesker. Jeg var viktig, og sakte men sikkert trodde jeg på det de sa til meg. De var glad i meg, og ville meg vel. Maskene forsvant og frem kom jeg. Sårbar og liten, men samtidig sterkere og mer fokusert enn noengang. Jeg følte meg til tider uovervinnelig. De lot meg føle akkurat det. For aldri er et menneske så sterkt, som når det tør å vise seg sårbart!

Jeg har lenge hatt mange rundt meg som har snudd livet sitt! I mange år faktisk. Det var jo ikke første gang jeg prøvde å snu livet mitt. De var alltid der, men jeg pusha dem fra meg hele tiden. Om igjen og om igjen. Men så var de der igjen, ga meg ikke opp liksom. Jeg er ingen helt, langt der ifra. Jeg er helt i begynnelsen på min nye reise i livet. De som har gått veien før meg, de som har snudd og stått for valget sitt, om igjen, og om igjen og om igjen! Det er dere som er heltene i min historie. Det er dere som er krigerne og det er dere som er bærere av håpet og motet som dere videreførte til meg. Jeg hadde aldri klart noe uten dere. Fagpersonene og instansene rundt er bærebjelkene, mens dere med samme erfaring er veggen. Og når jeg til slutt fikk tillit og lente meg inntil veggen sammen med dere, har jeg liksom bare stått der og blitt stødigere og stødigere. Det hadde aldri gått uten dere. Jeg hadde aldri fått tilbake det viktigste. Det viktigste var det kun dere som kunne gi meg. Håpet! 

#endeligfantjegmeg #hverdagshelter #fortell

-Tina-