Når mørket banker på…

Det kom noen reaksjoner på innlegget mitt i går om. “Det funker ikke for alle, du kan ikke dra alle under en kam, du fremhever kun en behandlingsform, man blir gal av å være der, det er bare konsekvenser” osv. Først og fremst så skriver jeg om mine opplevelser, mine sannheter og min vei for å komme hit jeg er idag. Jeg skriver mine opplevelser i forhold til mestring, som er ekstremt viktige faktorer i min vei mot livet. Hvordan kan jeg ikke ta det med? Det er et ledd i hele pakken. Jeg har tatt med meg biter av lærdom gjennom hele livet, slik som vi alle gjør!

Når hovedprosjektet er slutt og du står foran ditt livs eksamen…hva da? Da skal du bruke alt du har lært, integrere det i deg å bruke det for å komme deg videre. Livet er min eksamen, en eksamen som enda ikke er bestått, men jeg lærer. Og jeg feiler. Hver eneste dag. Det som funker for meg, funker ikke nødvendigvis for deg! Hele det året jeg brukte i 2017 er endel av min skolegang. Jeg har vært i en konstant prøve dette første året, og nei det er ikke alltid lett. Har jeg noengang fremstilt det på en annen måte så er det en tolkning jeg ikke vil stå ansvarlig for. Det er min sannhet først og fremst, men det er ikke dermed sagt at det er en sannhet for deg! Jeg omfavner alt det gode ved livet, det har jeg gitt meg selv rett til. Spesielt med tanke på at jeg for inntil 9 dager siden kjempet mot døden igjen. Døden flyttet inn i min egen kropp. Og den prøvde på ny å ta plass i hodet mitt. Det fikk den ikke denne gang. Første eksamen bestått!!!!
Det er ikke alltid sånn. Livet er og en herlig blanding av kaos og nyanser i grått! Noen dager masse mørke og negative følelser, men plutselig så er de der igjen. Nyansene av farger som står foran meg og som jeg velger å ta imot. Med begge hendene. Det er denne kombinasjonen som får meg frem. Videre! Når mørket banker på, inviterer jeg det inn og lar det bli en liten stund. Ikke så lenge at det blir værende, men akkurat lenge nok til at jeg blir lei og kaster det ut. Jeg har ikke lyst å ha det rundt meg lenger. Jeg eier det. Det er mitt. Det er meg, fordi det er min historie. Mitt liv. Og mitt mørke. Det er jeg som er sjefen, og jeg bestemmer når det er nok. I utgangspunktet har det vært slik hele tiden, men før så fantes det så veldig lite lys! Små fragmenter av nyanser. Det var mørkt. Det konsumerte meg. Og jeg elska det. Punktum.

Det er ingen fasit som kommer med livet…men nå er det jeg som besitter svarene for min måte å håndtere det på. Kun jeg! Og endel av pakken jeg fikk med meg i 2017 og 2018 var nettopp dette. Håndtering og forståelse av følelser. Alle! Når jeg strever, og ikke får det til helt alene, da vet jeg at jeg har mennesker rundt meg som jekker meg når jeg er for høy. Som løfter meg når jeg er lav. Som hjelper meg å regulere meg selv når jeg ikke orker. Som gir meg mestring når jeg ikke får noen ting til. Det er menneskene jeg møter som gir meg fargene jeg trenger!  Forskeren, barnevernspedagogen, mannen på siden av meg på bussen, psykologen, gruppelederen, treneren, frisøren, overlegen, vernepleieren, ambulansesjåføren, sykepleieren, sosionomen, mekanikeren, buss-sjåføren, servitøren, læreren, kurslederen, kollegaen, uvennen, vennen, kjæresten og familien min. Det er stemmer, lukter, opplevelser, musikk, sykkelturer, fotballkamper, konserter, mat og drikke. Fagfolkene i livet mitt er uvurderlige, men til dere som har gått veien før meg. Ingen ord kan noensinne beskrive det lyset dere viser meg!! Denne kombinasjonen er pakken som jeg har fått. Pakken som jeg har tatt! Og alt dette gir meg fargene jeg trenger for å sitte her å fortelle min historie dag etter dag. Det er disse som gir meg lyst til å leve i lyset, selv om jeg aldri helt slipper mørket. For det trenger jeg. En gang i blant. Gjennom mørket finner jeg enda mer lys, for der er det så tungt å være. Jeg glemmer aldri ut mørket, eller hvor jeg kommer fra. Men jeg blir ikke værende der nå. Jeg velger livet. Jeg velger lyset. Iallfall idag. For en dag skal jeg dø, men alle andre dager skal jeg leve…

-Tina-

 

Mamma, takk for alt du fortsatt lærer meg!

I går fikk jeg en forespørsel om å skrive et innlegg. “Tina, – ufiltrert!” Hvordan går du videre når du står i ditt livs krise? Hvordan kunne du velge rus foran dine egne barn? Hvordan lærer du å leve med deg selv igjen? Tilgi? Og hvordan vinner du tilbake tilliten fra dine nærmeste? Når skjønte du at det var nok? Jeg skal svare på alt, men det kommer over flere innlegg. 

Om å gå videre!!! Jeg har hele tiden tenkt. Jeg gjør det bare. Men det blir for svevende, for enkelt. I et allerede komplisert livsforløp så lyver jeg når jeg sier at jeg går bare videre…men det er noe sannhet i det! Livet går videre. Det gjør jo det.

Alt jeg har opplevd, gjennomlevd og overlevd har lært meg å leve. Det er mye kunnskap i det å gå så mange ganger på trynet i løpet av et forholdsvis kort liv. Det er ekstreme mengder med sorg, som jeg måtte lære meg å håndtere. Jeg brukte mange år på og være sint blant annet på mammaen min. Fordi hun forlot meg. Hun håndterte ikke sitt liv, så da skulle jeg straffe henne ved å ødelegge mitt eget. Det er jo helt sykt å sitte her å lese mine egne ord, men det kan minne meg om en situasjon jeg hadde med barneverns tjenesten. De flyttet barnet mitt, uten å involvere meg i prosessen fordi jeg ikke var istand til og ta vare på meg selv på daværende tidspunkt. Jeg har blitt fortalt at jeg brølte, jeg trua å sa at hvis de ikke fortalte meg hvor hun var så skulle jeg ta en overdose på trappa til barneverns sjefen! Jeg skulle bombe både den ene og den andre etasjen! Jeg var hysterisk, jeg var redd, trist og så uendelig fortvilet. Men i min mangel på å håndtere dette ble jeg drevet av galskap inn i enda mer galskap! Det er jo helt tydelig. For meg på daværende tidspunkt var det det jeg hadde! Trusler og sinne som gjemte seg bak ekstreme mengder med sorg!

Idag ler vi av dette, og mennesker rundt meg har store problemer med å skjønne at dette var meg. Det har ikke jeg. Men før jeg kom hit måtte jeg omfavne det, akseptere det å eie det!  Dette var også meg, og jeg var like ekte den gang som jeg er nå. Med de verktøyene jeg hadde. Som forøvrig var veldig få. Sammenligningen i det jeg nevnte tidligere er jo helt klart sorgen. Jeg brukte sinnet mitt som en overlevelses strategi i mangel på andre verktøy! Det er helt realistisk og kunne si at mennesker tåler bare en viss mengde slag mot hodet før de bikker under. Og på daværende tidspunkt levde jeg omtrent på siste skanse. Det var tomt. 

Sinnet er blitt min store styrke, fordi jeg vet hva det handler om. All den energi jeg brukte på og være sint på de rundt meg, handlet som sagt om sorg. Mammaen min forsvant rett foran øynene på meg. Jeg var full i angst, og den delen av meg som forsvant sammen med henne, trodde jeg aldri jeg skulle finne igjen. Jeg var så trist, og så preget av så uendelig mye mørket. Hun forsvant jo når jeg trengte henne som mest. Samme hvor mange andre jeg hadde, så var det henne jeg ville ha der. Bare henne. Den eneste personen som ikke kunne hjelpe meg. Det var for vondt for meg  til og klare håndtere. Så jeg ble heller sint. Det kunne jeg. Det var det enkleste.
Lenge. Altfor lenge tviholdt jeg på ideen om at jeg var det beste alternativet og god nok for barna mine. Jeg levde for dem, og gjennom dem. Det handlet aldri om meg selv. Jeg bar på et intenst hat til meg selv, en brann som delvis slukket kun gjennom kjærligheten min til dem, og ikke minst den de bar til meg. Det har aldri vært tvil om spørsmålet vedrørende nettopp dette. Heldigvis! Men hva når kjærlighet ikke lenger er nok? Omstendighetene i livet mitt på dette tidspunktet har i ettertid fått meg til å forstå at jeg var en skygge av meg selv. Preget av altfor mye kaos, sorg og fortvilelse. Alt var faktisk bare trist. Alt utenom de to fineste jeg vet!

Det er et under at jeg fortsatt har hjernen inntakt…Og brukte den endelig fornuftig i en helt absurd livs situasjon. Og jeg velger til slutt å reise i behandling. Endelig tar jeg et heftig oppgjør med meg selv, historien min, livet mitt, mine tap og ikke minst mine seire! Jeg bruker et år på følelsesmessig ekstremsport! Mine karakter feil, mine styrker og mine svakheter. Jeg begynner og bli kjent med meg selv det året. Det finnes mye jeg ikke liker, altfor mye hat til meg selv! Skam og skyld! Men det er noe inni der der jeg virkelig kan kjempe for. Jeg lander på at jeg egentlig er en ganske ok person. Jeg kan bygge på dette, jeg tror faktisk  jeg kan komme et stykke! For første gang ser jeg meg selv i speilet uten det ekstreme hatet…det er godt nok det jeg ser!

08 januar. Jeg er hos legen. 15 januar. Jeg har kreft. Jeg vil ha mamma her! Alle følelser kommer tilbake. Jeg er livredd…Jeg kjenner det igjen! Å stå der uten svarene ! Ingen kontroll! Denne gang merker jeg noe nytt. Plutselig merker jeg at jeg ikke har behov for alle svarene! Jeg besitter nemlig noe større. Noe sterkere. Den smarte, snille, sterke, fryktløse mammaen min! Hun som kunne gi meg svar på alle spørsmål, en gang for lenge, lenge siden. Er det den kontrollen jeg søker? Lengter etter? Leter etter? Hun som nå er pleie trengende og trenger meg…Akkurat der, akkurat da innser jeg min viktigste lærdom til nå! Mamma har allerede gitt meg alt jeg trenger! Min mor og min far er mine viktigste redskap! Jeg er sterk og fryktløs, fordi de har lært meg alt det jeg står for. Mamma har lært meg. Hun har vist meg. Jeg glemte det bare ut en liten stund, og jeg gikk meg vill i min søken på det jeg allerede hadde. Slik går jeg videre. Gjennom styrken mine sorger har gitt meg. Gjennom kjærligheten som alltid var der, men som jeg måtte finne på ny, og gjennom ønsket om å få være den mammaen jeg selv savnet så intenst at det nesten ødela meg…

 

-Tina-

Og barbie-prisen går til…

Vi lever i et samfunn hvor det er blitt verre å være tjukk enn å være slem! Det er virkelig ikke sånn jeg ønsker og ha det…jeg har barn som skal vokse opp på denne jorda! I dette galskapens samfunn…Med dette som dagligdags kost! Det kommer virkelig ikke på tale…Gull-barbie, tenker du? Ja! Gull-barbie sier jeg…på oppfordring fra ei jeg er ekstremt glad i håper jeg og kunne bidra til at flere får en forståelse av hva som faktisk skjer…rett foran øynene på oss! I 2019…bloggere, influencere, reklame og store kjeder! Jeg blir så forbanna at ordene strekker ikke til…

For 100 år siden da jeg var ung jente var en av mine store drømmer å kunne gå å handle på Bik Bok, og faktisk passe klærne kjeden var en stolt selger av. Jeg var villig til å gå langt for å komme inn i de trangeste jeansene, hvor målet var å være stolt være bærer av Bik Bok`s size zero klær! Jeg hadde aldri tenkt at de var like ille den dag i dag. 20 år senere.

I 2018 vant Bik Bok “verstingprisen” for sine svært ensidige skjønnhetsideal, som også ble gjenspeilet i klesstørrelsene. Bik Bok har siden dette lovet å endre klesstørrelsene sine til europeisk standard, et viktig steg i riktig retning. Det var over 18 500 ungdommer fra hele landet som var med å stemme frem vinneren.

Ensidige idealer, gamle og tradisjonelle kjønnsroller og unødvendig seksualisering av reklame er noe som er med på å vise oss hva som er «det perfekte». Hver dag ser ungdom rundt 5000 kommersielle budskap, og mange av disse viser fram «perfekte» mennesker som alltid ser helt like ut – det sender et sterkt signal om at det finnes en fasit på hvordan ungdom skal se ut.

Hvorfor gjør egentlig reklamebransjen dette? – Jo, fordi de tjener penger på at ungdom sliter med dårlig selvtillit!
I dag rapporterer ungdom om økte psykiske helseplager. Både hos gutter og jenter ser man en økning blant ungdom. Dårlig psykisk helse kommer av mange ulike årsaker, men en av økningen kan blant annet skyldes stress og press. En stressfaktor i unges liv er forholdet de har til kropp og utseende. Dårlig psykisk helse kan for mange gå utover hverdagen, og hindre god livskvalitet. I FNs barnekonvensjon står det at alle barn har rett til liv og optimal utvikling. Skal det gå så langt som jeg frykter før noen velger å ta grep? Jeg håper inderlig inderlig ikke det!!!

-Tina-

 

Når kreft diagnosen er et faktum og frykten er så nær…

Jeg var redd! Jeg var så redd at jeg mistet pusten et kort øyeblikk. Idet jeg gikk ut av bilen sa jeg til meg selv. “Tina, du er voksen, du fikser dette” . Med lange skritt gikk jeg inn hovedinngangen på sykehuset å fulgte de gule stiplede linjene til pet senteret. Det var ikke der jeg skulle. Ikke denne gang. Jeg skulle helt ned i kjelleren til avdeling for radiologi.

Idet jeg åpner døren vet jeg hvor jeg er. I dødens bakrom. Dette var bare helt feil. Jeg skulle ikke være her. Ikke nå! Jeg var den yngste i hele rommet, og alt kjentes helt uvirkelig! Jeg skal dø. Det er spredning til både lymfer og lunger. Hvorfor skulle de ellers screene hele meg for dødens celler? Jeg var overbevist. Det eneste jeg kjente igjen var redselen. Den har jeg heldigvis hatt som følgesvenn før. Den var ikke problemet. Problemet var hvordan jeg skulle håndtere den…når rusen fortsatt var så nær.

Jeg prøver med musikk i ørene, blar i et blad, reiser meg opp og går frem og tilbake, setter meg igjen, tar opp Ingrid Winther, leser et par siden men husker ingenting! Melding fra Grete. Hun er på parkeringsplassen! «Kom ned til avdeling for radiologi i kjelleren, er du grei. Jeg orker ikke være her alene» Jeg går opp trappa og møter henne i gangen! Når jeg ser henne har jeg egentlig bare lyst å springe rett inn i armene hennes å hyle i frykt! Men jeg gjør ikke det. Jeg er voksen nå, jeg fikser dette! Det hele ender opp med et gedigent latterbrøl! Folk rundt oss tror sikkert vi er gale! Så befriende deilig det er å le….vi går ned igjen og plutselig kjennes ikke døden så nær! Jeg er ikke alene, nå føler jeg at jeg tåler mer! Jeg tåler alt sammen med henne….rusen er fortsatt nær, men allikevel så langt borte!

“Tina Marie Nevland”, du kan komme med meg. Gjennom avdelingen og inn på et rom for å skifte klær. Ut med alt metall, og på med sykehus outfiten. Ned på en benk, inn med veneflon, inn med dobbelt set hørselsvern, instrukser om viktigheten av å ligge helt i ro, på med radio. Igang! Da kommer tårene, og hele livet går på repeat. Baklengs, fremlengs, sidelengs. Sannheter, løgner, svik. Svik! Svik! Svik! Til foreldre, lillebror, familie, venner og barn. Fortid og fremtid. Rus og bedrag. Og en evig søken etter timeout og velbehag. Hvordan kunne jeg bruke livet mitt på dette? Og hvorfor står jeg på ny ansikt til ansikt med døden når jeg endelig har fått det livet jeg alltid har ønsket meg?

«Hvor ser du deg selv om fem år? Hvilke drømmer har du oppnådd?»Jeg tenker meg ikke om, og pennen vet akkurat det samme som meg… «jeg lever jo drømmen min, og det eneste som mangler er allerede på vei»

 

-Tina-

 

Kreft, schizofreni eller rusavhengig?

Årets bilde 2018. Lånt fra Google. Tatt av Brian Cliff Olguin.

Dette er årets bilde 2018!

Helge og Anniken, høsten 2018: Etter at Helge Kupiec ble overfalt på åpen gate i påsken 2017 har helsen hans forverret seg. Han er blitt av- hengig av rulator, men han fortsetter å passe på sin kjæreste og bestevenn. De møttes en gang på nittitallet da de tok oppdrag for flyttebyrå- er. Nå har Anniken flyttet inn hos Helge. Helge har siden dette bildet ble tatt også fått tildelt motorisert firehjuling av Oslo kommune.

Jeg har fått kritikk fordi takknemligheten min gjennom kreft prosessen har vært så enorm. Jeg har fått tilbakemeldinger på at den «lukter svidd» samt at jeg er falsk og glemmer ut hvor jeg kommer fra! Jeg har aldri hatt behov for å forsvare min måte å håndtere kreftdiagnosen på! Den var ekte. Den er fortsatt ekte! Fra begynnelsen til nå…men jeg skjønner at det vekker følelser til live, hos mange! Spesielt følelser som går på urettferdighet! Livet er urettferdig, selv om det ikke burde vært slik så kommer vi ikke unna! De svakeste er nødvendigvis ikke de svakeste, men systemet og tjenestene setter oss i bås! Alt etter hvilke diagnoser vi ender opp med…kreft eller bipolar. Uføretrygdet eller sykemeldt. Hvorfor fungerer det så bra i kreftens verden, mens det i den andre enden av døden omtrent ikke blir reagert?

Når jeg ligger i sykehus sengen min på Haukeland, og ser dette bilde en venn har lagt ut på Facebook, slår det meg! Hvor uendelig heldig man kan være i den ene enden, hvor hjelpen er konkretisert og utredning starter omgående. Henvisningene kommer som perler på en snor. Alt går av seg selv. Det er selve betegnelsen på systematikk. Man blir fulgt ifra utredning starter, og langt etter at sykdommen er vekk! Men så har vi den andre siden…Den triste og vanskelige siden. Hvor et bilde sier mer enn tusen ord. Hvorfor blir vi fortsatt behandlet så ufattelig stigmatisert og fordomsfullt der? Jeg grøsser ved tanken.

Jeg trengte ikke be om noe som helst, hjelpen kom og jeg tok den! Fikk den! Somatikkens side av helsevesenet har for meg vært en reise inn i dyp takknemlighet! Hvor samhandling på tvers av tjenester ikke bare er mulig! Det fungerer. Det er solid. Det er troverdig. Man får hjelp. Man blir fulgt opp og man kan bli frisk. Jeg ble det. Og mange andre med meg.

Jeg fikk tilbud om likemenn, frivillige kom på besøk med kaffe og vafler! Leger og sykepleiere, koordinatorer, reise, tilbakebetaling av utlegg, medisiner, biopsier, minst mulig venting, opptrening, opplæring i å håndtere sykdommen, hvordan gå videre i livet etter operasjon, pårørende, og så videre, og så videre og så videre…

Sist jeg var syk, ble rusen min medisin! Ingen kunne hjelpe en rusmisbruker bare sånn helt uten videre. Det var mange alvorlige hendelser som skulle være på plass her, før hjelpen var et faktum. Jeg ble ikke endel av et pakkeforløp, fikk ikke tildelt en koordinator. Ingen ringte meg å hørte hvordan jeg hadde det. Ingen frivillige kom på døra mi med kaffe og vafler med et spørsmål om hva jeg trengte for å komme meg raskere på beina? Ingen utleggs regninger for alle gangene jeg måtte til legen pga diverse infeksjoner og skader, og ingen tilbud som omhandlet verken meg eller mine mange symptomer på at noe var alvorlig galt! Jeg var syk den gangen også. Med en like dødelig diagnose som kreft. Men allikevel så ufullstendig, så uverdig og med menneskeverd som omtrent var på et nullpunkt!

Det er så mange svevende spørsmål, å så mange ufullstendige svar! En sykdom er en sykdom. Det er en tilstand som skal forbedres. Den skal iallfall ikke forverres. Men innenfor psykisk helse og rus er tjenestene så fragmenterte at jeg har ingen ord. Det finnes omtrent ikke samhandling. Vi har ingen, og er vi heldige og har noen er det for det meste en som sliter akkurat like mye som oss selv. Vi har kun hverandre å lene oss på. Hva skjer mens vi venter på behandling? Hva med alle de kristiske overgangene? Er det noen som har faktiske tall på hvor mange som dør mens de venter? På å bli friske? Det er hårreisende. La meg få presisere menneske verdet. Hvor er verdigheten i dette bildet? Det må være kjærligheten som er så tydelig når de holder hverandres hånd! Man kan komme langt med kjærlighet. Og med å ha noen å lene seg på. Dessverre er det ikke denne behandlingsformen som redder liv…

-Tina-

Rusfri, kreftfri & absolutt helt feilfri….

That’s me…feilfri! Det er ubeskrivelig godt og endelig kunne si det høyt og virkelig erkjenne det for meg selv og resten av verden…Jeg er perfekt! Jeg er feilfri. Jeg er bedre enn alle andre. Ja, jeg er faktisk best. Ingen over, ingen under og ingen absolutt ingen ved siden. Meg, meg, meg…og så meg selv igjen! Æsj…fremstiller jeg meg selv på denne måten?

Når jeg startet å blogge i 2016 hadde jeg en agenda. Den gang hadde jeg det med stort sett alt. For det meste var den agendaen bestående i å opprettholde fasaden jeg hadde bygget, slik at jeg kunne holde på med mitt eget destruktive liv i fred. Så lenge alt tilsynelatende så fint og flott ut…Heldigvis gikk det hull på den bobla. Livet mitt rakna, fasaden likeså! Det utrolige i min historie er ikke at jeg overlevde. Det har jeg svart belte i…Men jeg endra meg! Jeg endra alle aspekter ved livet mitt, mest av alt synet mitt på meg selv! Det å slutte og ruse seg er ikke en 3-timers operasjon sånn som kreften min var. Det er en total endring i både livsstil og livsmønster. Det er en holdning. Det er valg jeg tar. Hver eneste dag. Om og om igjen. Om og ikke gå tilbake til det livet. Iallefall ikke i dag.

Jeg velger ofte, når jeg får disse tilbakemeldingene av ulike slag og bare overser dem. Svarer ikke. Bryr meg ikke. Orker ikke, gidder ikke, vil ikke, behøver ikke, fortjener ikke osv. Men når jeg legger meg på kvelden og jeg ikke får ut av hodet mitt den siste kommentaren jeg fikk på snap om hvor ovenpå jeg har blitt…da blir jeg faktisk ganske lei meg! Ja, det er mitt ansvar å håndtere det. Det er jeg som har valgt å blottlegge meg. Men er det dermed også skrevet i stein, at jeg skal tåle alt dritt som blir slengt min vei? NEI!, det er det virkelig ikke!

 

Dere påstår dere kjenner meg! Dere gjør ikke det. Dere kjenner den delen av meg som jeg har valgt å legge bort! Dere kjenner den delen av meg som jeg pleide å skamme meg for, og den delen av meg som jeg fryktet! Dere kjenner meg som en ambivalent hissigpropp hvor grensen mellom gråt og vrede var minimal. Dere kjenner meg som hun med den store kjeften, uredd og aggressiv i væremåten. Dere kjenner meg som usårbar og skråsikker…det er ikke meg! Jeg er motsatsen av alt det jeg her beskriver.

Nettopp fordi jeg har kjent på tap, feirer jeg mine seire. Fordi jeg har kjent på ekstreme mengder sorg elsker jeg betingelsesløst. Fordi illojalitet har vært min følgesvenn, kjemper jeg nå for å være lojal. Og fordi jeg har vært kald som is, våger jeg å være sårbar. Jeg er ærlig fordi hele meg var konsumert av løgner. Jeg er direkte fordi jeg har blitt snakket om bak min rygg. Jeg er forutsigbar fordi jeg ødela hele mitt livsgrunnlag med å være bakpå i alt jeg foretok meg. Å jeg er åpen fordi jeg drepte meg selv med å stenge meg inne bak vegger, høye som fjell. Jeg er fryktløs sier du. Arrogant og har glemt ut hvor jeg kommer fra! En ting jeg kan love deg er at jeg aldri kommer til å glemme hvor jeg kommer fra, men jeg har valgt å gå videre på en ny vei. Det er til tider skummelt det, men på grunn av min dragning mot mørket, våger jeg å lete etter lys! Min vei blir til mens jeg går den, mens dere fortsatt står fast. Ikke en eneste gang avviser jeg når noen ber meg om å strekke ut en hånd, jeg er trygg nok til å vite når jeg må dra meg selv inn. Jeg tåler kritikken jeg får, fordi jeg har tatt et oppgjør. Men jeg ikke så skråsikker som du tror, derfor velger jeg alt som har med min fortid helt bevisst bort. Så kan du be meg strekke ut en hånd, den dagen du er klar til å ta de samme valg jeg selv har valgt og ta. Da skal jeg holde deg i hånda, å gå veien sammen med deg slik at din også blir til…

-Tina-

Kjære forbilde…hvorfor får du meg til å hate meg selv?

Det er så i vinden å dømme og bedømme influencere og ikoner for øyeblikket. Jeg er helt enig i at det er viktig at dette med forbilder og påvirkere blir belyst.

Min 12 åring følger mange av disse såkalte forbildene både på YouTube og Snapchat samt andre sosiale medier! Når jeg spør henne hvorfor, får jeg til svar at det er sånn det er! Det er sånn det skal være! Hva skal være sånn?, spør jeg henne. Årh, mamma…det skal bare være sånn liksom! Alle gjør det!

OK…først og fremst så kan en begynne med å ta stilling til sine egne holdninger! Hvem er det OK for meg å følge? En halvgammel eks misbruker som har snudd opp ned på livet sitt? En tattoo dekket mann med langt lyst hår og fullstendig overkill når det kommer til sminke? En amerikansk guttunge som vipper mellom han eller hun? Kristin Gjeldsvik som er blant mine topp 3? Eller Veronica Simone Fjeld som er min personlige favoritt? Hvem lander du på? Og hvorfor?

Jeg er lei! Så drittlei alle disse feil og mangler som oppstår. De som får barn til å hate sitt eget speilbilde! Som får meg til å sette spørsmålstegn ved mine verdier og kvaliteter, fordi når jeg ser meg selv i speilet ser jeg rett inn i øynene på en høygravid labrador. Mine vurderinger av selvet mitt legges på hvordan jeg ser ut. Og det verste er kanskje at jeg vet at om jeg betaler en sum penger, er problemet løst! Jeg tror vi er produktet av våre omstendigheter alle og enhver. Og det er det som er poenget mitt. Så trist at vi er kommet hit…

Kristin Gjeldsvik belyser dagens akutte situasjon hvor hennes holdninger treffer meg midt i planeten! Hun kjemper for det hun tror på, og hun sier det! HØYT…hun er beintøff!
Veronica Simone Fjeld er min absolutte favoritt. Ikke bare fordi hun er et råskinn av en dame, men fordi hun er genuin! Hun er oppriktig. Hun er ekte! Og jeg tror på henne i det hun formidler. Det når rett hjem!

Når jeg kom ut av behandling hadde jeg en klar oppfatning av hvordan jeg måtte se ut! Det er jo helt sykt…jeg hadde vært 1 år i døgnbehandling for å fikse på det innvendige, og plutselig var det det ytre som ble et problem…så påvirket blir vi! Så påvirket ble jeg! Helt til jeg fant mine forbilder både in real life og på TvVest!!!

Når jeg snakker om forbilder med datteren min stiller jeg spørsmål! Det er min plikt å finne ut hvem jeg IKKE skal være for henne! Det er mitt ansvar å legitimere at det er godt nok og bare være seg selv! Men for en jobb…spesielt når jeg store deler av livet har hatt utfordringer knyttet til det å være god nok selv.

Vi kommer inn i denne verden nakne og tannløse! Vi forlater den omtrent likedan! Det er hva vi gjør med tiden innimellom liv og død som betyr noe! Det må vel kunne gå an å finne en balanse! Noe vi kan leve med. Ikke noe som vi lever gjennom!

Når jeg var liten bada jeg med den kroppen jeg hadde, viste navlen å brydde meg døyten om hvilken valk som lå hvor. Men så skjer det noe underveis, med alle disse kravene vi skal innfri! Og plutselig er jeg ikke lenger god nok! Du springer ikke raskt nok, du kaster ikke langt nok, du har en sykkel som er brukt og i matte er du dårlig! Du må ha regulering fordi tennene dine er skjeve, du må ha briller fordi du sjeler! Du må gå på hormoner fordi du vokser for fort å du må kjøpe bukser for voksne fordi hoftene dine er større enn normalt! Poenget mitt er at det er OK! Du er god nok. Akkurat som du er. Jeg var god nok. Helt til jeg ikke var det lenger.

I flere måneder gikk jeg og vurderte mageplastikk. Blir jeg bare slank blir alt bra! Altså, man kunne virkelig begynne å lure på hva jeg egentlig tok med meg fra institusjonen jeg var innlagt på! Etter flere runder med meg selv landa jeg (heldigvis) på nei. For min del handla det mest om de berømte snarveiene. Ansvaret jeg ikke ville ta, og den behagelige bobla mi jeg store deler av tiden ville ha bestående av komfort. Det er der det er best og være, men det er virkelig ikke der det er mest og lære. Så kjære forbilde, hvem enn du er! Kom deg ut av komfort sonen, bryt barrierer og test grensene dine! Vær den beste utgaven av deg selv, innrøm dine feil å stå for dine mangler! Ei deg selv, og gi det videre akkurat slik som DU er…! Det kalles forbilde for min del i alle fall…

-Tina-

Fuck barnevernet…

Reklame |

Altså nå er det bare nok! Jeg klarer ikke med beste evne å bare sitte i stillhet uten å si noe som helst!!!!

I november 2018 var jeg på en debatt ifht barnevernet og kritikken som florerer rundt dem. Blant flere andre var Dag Nordanger der, og Jakob Bråtå som er barneverns sjef i Karmøy. Nordanger gikk hardt ut i forhold til barneverns kritikerne på sosiale medier ( spesielt siden “Barnevernet vil vi ha fullstendig fjernet”)  Jakob Bråtå forsvarte det, og sa de trenger hjelp i sin livs krise. De må møtes med respekt og få hjelp på lik linje med andre mennesker i krise. Jeg tok mikrofonene og prøvde virkelig å få panelet til å forstå og erkjenne at disse sidene, spesielt de på Facebook er viktige for mange. De var viktige for meg. Det ble en plattform hvor jeg fikk aksept fra andre som hadde opplevd det samme som meg. Bak det ekstreme sinnet ligger det en sorg som omtrent er umulig å håndtere. Iallefall alene. Barneverns kritikerne er viktige. Facebook siden “Barnevernet vi vil ha fullstendig fjernet” er viktig. Vi trenger dem. Og for det fikk jeg applaus! Stående faktisk.

Når jeg trengte det som mest ble dette en friplass for meg. Et sted hvor jeg fikk utløp for følelsene mine rundt barnevernet. Hatet mitt, sinnet mitt. Og sorgen. Ikke minst sorgen, som overskygget alt! Jeg ble møtt med varme og forståelse. Respekt og toleranse. Jeg ble møtt med kjærlighet og knyttet bånd der som jeg håper aldri blir brutt. Jeg ble konfrontert med virkeligheten, og jeg ble oppfordret til å søke hjelp. Jeg ble speilet og møtt akkurat der hvor jeg var. Med meg selv. Det er trist å se hvordan det har utviklet sg siden da! Det handler ikke lenger om å hjelpe hverandre i en krise!

I dag 3 mnd senere advarer jeg foreldre mot å bli medlem på denne siden! Det er gått fra dårlig til verre! Det handler om alt annet enn barna! Det er en intern krig, som jeg er drittlei av å se! Jeg er så lei av å få push-varsler for så og åpne å se nok en hat ytring til noen som ikke mener det samme som dem! Jeg melder meg ut, men blir meldt inn. Vær så snill! La meg få slippe å være en del av dette. La meg få melde meg ut. Og la meg få være der. Ute av alt hatet deres. Det er forkastelig å se hvordan voksne mennesker bruker barn helt ned i 16 års alderen som en levende målskive for å spre sitt budskap! Vi kan alle være enige om at barnevernet gjør feil…men ærlig talt! Skal barna ta ansvar for dette fordi voksne mennesker ser sin rett til å projisere hatet deres også her! Jeg blir kvalm, jeg blir trist og jeg blir fly forbanna!!! 

Det er snakk om utnytting på flere måter her, alt ifra sadisme med ord til manipulering på høyt plan. Og til dere som gjør det…jeg spyr! Dere utnytter sårbare mennesker i sin livs krise! Det er ikke bare overgrep på menneskeretten, men det er omsorgssvikt på høyt nivå! Vi snakker om barn ned i 16 års alder som dere driver og harselerer med! Dere konsumerer dem med DERES EGET hat, og isteden for å få hjelp blir de forgiftet med løgnene deres! Den bitterheten dere utbasunerer er som å drikke gift, for så å håpe at noen andre skal dø av det! Ser dere virkelig ikke at dere fucker med unge mennesker som fortjener et liv utenom dette!!!!

Så har vi mennesker som virkelig jobber iherdig på andre sider ( Barnevernet må bort og noe annet må på plass) for å forbedre barneverns tjenesten. Imens de blir voldtatt med ord både om seg selv og familiene sine sender dere på interne trusler og styggedoms ytringer av dimensjoner! SKAM DERE…Dere er levende bevis på hvorfor barnevernet trengs mer enn noengang! INGEN har støttet meg så mye som Ken Joar Olsen. Og ingen har noengang konfrontert meg med sannheten på samme måte som ham!!! Slutt å angrip mennesker som kjemper for absolutt alt det motsatte av det dere gjør! Jeg har flere gode bekjente som jobber innenfor sektoren som jeg også ser hvems navn blir nevnt i diverse bisetninger…”Jeg håper hun får kreft og dør!” Jeg er kvalm nå, og stopper med dette, for til de av dere som kjenner meg trenger jeg virkelig ikke si mer! Men å ønske at noen får kreft og dør er for meg den mest absurde uttalen i moderne tid! Så sorry Dag og sorry Jakob…jeg tror jeg gikk på en smell i debatten med dere! Men for Guds skyld vit dette, det var en gang da det ikke var slik…

-Tina-

Kreft i livmoren og emosjonelt ustabil…kan det bli en bedre dobbelt tabu enn denne?

Hystera er også opphavet til begrepet hysterisk, en tilstand av ukontrollerbare og overdrevne følelser. På 1800-tallet ble det utført hysterektomier på bakgrunn av teorier om at kvinners nervøse lidelser hang sammen med sykdom i livmoren. Den tidens medisinsk kunnskap tilsa at kvinners psyke ble styrt av livmoren og eggstokkene. Å fjerne livmoren skulle få nervene under kontroll.

Oh lord! Hadde det nå bare vært så vel…operasjonslegen i min sak lo når han sa, vi skal ikke ta fra deg humørsvingningene. Vi skal ikke ta fra deg hormonene! Du er like svingene når du våkner som du alltid har vært. Hadde han bare visst hvem han egentlig hadde med å gjøre…

For ham fremsto jeg som en trygg, solid ung dame. Fattet og med humøret på topp. Inni meg kokte det, av både usikkerhet og skam. Skam over at jeg fikk kreft akkurat der! I livmoren! Der hvor mine barn ble barn! Hvor de ble unnfanget og skapt! Den mest kvinnelige delen av meg selv. Den ble selvfølgelig jeg syk i…altså er det mulig? Man ønsker den ikke hjertelig velkommen uansett den ubarmhjertige kreften, men man spiller med de korta man får utdelt. Til en viss grad i alle fall…

Telefonen ringer. Det er fra sykehuset. Hei Tina, jeg ringer fra SUS. Du var her tidligere idag og jeg må bare dobbeltsjekke med deg om du skjønte hva vi snakket om? Om jeg skjønte det ja! Det var musikk i mine ører når jeg sprang ut på gangen ifra legekontoret til Grete og ropte høyt…ingen spredning. Ingen svulst. Ingen tumor. Jeg var i ekstase. De rundt oss smilte og lo. Jeg tror de koste seg sammen med oss. To damer fullstendig på villspor. Men gleden der og da var ubeskrivelig og livsviktig.

At det i 2019 fortsatt er tabubelagt med noen typer kreft er for meg helt absurd! Samtidig som jeg skjønner det. Men hos hvem og når spurte kreften om og komme inn å bosette seg? Thea Steen er for meg en stjerne som skinner like sterkt nå som da hun levde! Hun har med sitt mot og sin åpenhet gjort det mulig for meg og tusenvis av andre å bli friske. Hun har tatt hele prosessen til et høyere nivå, med en sikkerhet rundt prøvene hvor det nå skal mye til for å feile. Vi må våge å snakke om det. Vi må våge å si det høyt og bryte barrierene for vår egen skam. Hva er det som gjemmer seg bak skammen? Kreften? Det nekter jeg å tro, for den er det ingen skam rundt. Den bringer med seg frykt og irrasjonell uro. Den skammer seg ikke. Å det var virkelig ikke jeg som valgte den. Det var den drittsekken som valgte meg. Og det var kreften som valgte min livmor…

-Tina-

Det brutale og det ufattelig vakre livet…

Av prøvelser livet har skjenket meg så går denne inn blant topp tre! Jeg har aldri vært så redd, aldri kjent på så mye fysisk smerte, men samtidig aldri kjent på så ufattelig mye stå på vilje og guts! Jeg har aldri lagt mitt liv i noens hender før, og er veldig dårlig på å gjøre det andre anbefaler meg! Jeg hater å være hjelpesløs, og jeg takler dårlig sorg og triste mennesker! Så jeg bestemte meg tidlig at jeg ikke var noe offer for denne svulsten som hadde valgt å bosette seg inni meg!

Min aller beste venninne, hun er som en søster for meg! Jeg sa til henne tidlig…dette er ikke greit! Jeg fikser det ikke! Jeg fikser ikke det triste, det depressive, det tunge og det dystre! Nei så ikke la det gå dit da svarte hun meg! Ta det på din måte! Vær syk på din måte! Men du må våge og være alt det du frykter også denne runden! Ellers kommer du ikke til å overleve det, Tina! Så jeg lo, og jeg gråt, og jeg hylte, og jeg brukte ironien for alt den er verdt! Jeg prøvde til og med å dra kreft kortet når pappa fikk bot! Nyttet det? Nei, men vi har ledd godt av det i alle fall…

Det store skrekk scenarioet kom på Haukeland når det viste seg at det var verre enn først antatt! Ja, og hva med smertelindring og meg, var mitt første spørsmål? Det går ikke. Jeg kan ikke gjøre dette. Jeg er allergisk mot alt som heter morfin…jeg tør ikke! Vil ikke. Kan ikke…tårene kom og jeg så virkelig ingen ende på noen ting! Pappa la hånden på skulderen min, tårene presset frem! Du må gjøre dette Tina, du må si ja! Du må velge livet, så tar de som kan det seg av alt det du frykter! Dette er deres felt, og du skal kun konsentrere deg om å bli frisk! For en gangs skyld i livet må du gjøre som du blir fortalt!

Ferskt i minnet lå min fars egen kamp mot kreften, og jeg bestemte meg der og da for å høre på han! Høre på legene! Frykten skulle ikke få ta den største plassen! Jeg grein, og pappa trøstet som han har gjort hele livet,  i alle mine kamper mot døden!

Vi reiste hjem fra Bergen, og snakket mye dagene som kom! Jeg ble oppringt av alt ifra sosionomer til overleger, sykepleiere, familie og venner! Ikke minst venner! For noen venner jeg har! For en familie…min store forlengede familie! Min heiagjeng! Livet gir oss noen på trynet! Ikke reint få slag heller! Men alle de fine menneskene jeg har fått på grunn av de slagene…dere ville jeg aldri vært foruten!!! Og pappa…du ER min superhelt!!!! Og jeg vet at jeg er din <3

-Tina-