#heiRopstad, hva skjer når det riktige ikke lenger er det rette?

#HeiRopstad, du må åpne øynene dine. Du må legge ansvaret der det hører hjemme, å det e ikke hos kommunene! De klarer ikke ta det ansvaret som allerede ligger hos dem. Alle gjør alt rett, å det er det faktumet som er det triste her. Det er det som skremmer meg mest!

Jeg valgte å gå inn i ditt parti, Ropstad, fordi jeg trodde vi delte de samme synene på endel ting. Ruspolitikken. Menneskeverdet, å barneverns situasjonen vi har i Norge. Men jeg lurer på hva det er du holder på med. Du er en utydelig mann, som leder et utydelig parti. Å det kan jeg ikke være endel av! 

#heiErna aksjonen har gått landet rundt den siste tiden, med et viktig hovedfokus. Hjelp barnevernet å bli bedre. Gi dem flere ansatte, slik at de kan hjelpe flere barn. De ber deg, de ber regjeringen om hjelp til å bli bedre. Men du å resten av landets ledere fraskriver dere ansvaret, å kaster ballen videre i et allerede fragmentert system. Sannheten er at det kan KUN bli bedre. Utgangspunktet til de kommunale tjenestene er allerede så ufattelig dårlig nettopp fordi det er en null eksisterende samhandlings plattform. Kommunene er paraplyen, men regner siver inn for denne paraplyen har det gått hull i for lengst! 

Det skremmer meg, at du later som om du ikke ser det som skjer rett foran øynene på deg!!!! Kommunene som du vil skal ta barneverns ansvaret også, er allerede et system sammensatt av hundretalls tjenester med null samhandling…Jeg river meg i håret, jeg klarer ikke forstå. Du har makten til å få det til å fungere, men du fraskriver deg alt ansvar å delegerer det bekymringsfritt over på kommunene. Jeg blir så sint. Jeg blir så bekymret. Å allikevel forventes det fra landets øverste leder at vi må skape flere suksess historier…når det kommer til logisk tankegang, mistet du meg for lenge siden! 

Samtidig som denne aksjonen går på kryss og tvers av landegrensene, er det nå en helt annen side som også blir belyst. Den som skulle blitt tiet i hjel! Den det så altfor lenge ble snakket om i stillhet. De som ikke er verdt å kjempe for. Der hvor ingen tar ansvar. Å de som velger å ta ansvar har omtrent ingen makt mot systemet de kjemper imot. Men den fortjente å bli hørt. De involverte fortjente å bli lyttet til. Den ble ikke lenger skjøvet under teppet. Historiene fortjente en stemme. Historiene som nesten ble glemt. Livene som ble ødelagt, å menneskene som mistet sin verdi…i systemet! Historien om Siw. Der alle gjorde mye, men ingen gjorde nok. Alle var bundet på hender og bein, og konsekvensen ble livet som Siw levde fordi ingen kunne gjøre noe SAMMEN!

Jeg stiller meg undrende Ropstad…hvordan kan du legge enda mer ansvar på kommunene? Det funker ikke. Det burde vært nok historier nå…men du overser dem. Fullstendig! Du vil ha suksess, men er ikke villig til å gi hjelp til tjenester som ønsker og bli bedre!!! 

For meg handler det ikke lenger om hvem som har rett eller hvem som tar feil. Det handler om mennesker. Å verdien av et mennesket, hvordan kan den bli glemt? Å hvor ligger ansvaret når faktum er at ingen er villige til å ta det? Kommunen forblir den store stygge ulven. Å nå vil du også legge ansvaret for de minste menneskene i Norge hos dem? Fremtiden vår? Barna…En ting som er sikkert og visst, er at det blir mange nye Siw-historier i ditt system, hvis du ikke gjør noe for barneverns tjenesten nå…Det er sårbare mennesker du kødder med! Å det blir ropt HØYT om midler til å hjelpe dem! Du har sjansen til å la det være med Siw. Men du må øremerke midler til det de ber om! Sannheten er at skal du ha suksess, så må du gi barnevernet det de ber om! Å la kommunen sitt fragmenterte system bli bedre på de områdene de allerede dekker.  La barnevernet hjelpe våre små. Hjelpe foreldre. Hjelpe søsken. Hjelpe familier til å fungere som familier, slik at barn kan få lov å være barn. 

Hva skjer egentlig innad i barnevernet? Å hva skjer egentlig utad med norske foreldre? Er vi så bundet på hender og bein at INGEN kan snakke om det som skjer rett foran nesen på oss? Å hva skjer når det riktige ikke lenger er det rette? Hvordan kan vi finne ut av dette når tjenestene er så fragmenterte i så mange ledd i et så stort system? I ett så lite land? Et av de rikeste landene i verden? 

Vi må våge å snakke også om dette. Vi må våge å kreve våre rett! Våre barns rett til en verdig fremtid. Vi må våge å vise ansikter på tabubelagte tema. Vi må våge må være ekte. Vi må våge å være mer uredde. Kun da kan vi bli bedre…SAMMEN!!!

 

-Tina-

Morsdag, og du lider i stillhet.

 

Idag er det morsdag. Mammas dag. En av de beste dagene i verden, for det er den dagen vi hylles for den viktigste jobben på jord. Den jobben man er født til å mestre. Som kvinne. Som mamma og som selve symbolet på trygghet og kjærlighet. 

Rundt i Norges land, sitter det mange mammaer som idag ikke får det kortet de alltid har fått, frokost lagd av barnehender på senga. Det er mange som håper og venter på en telefon som kanskje aldri kommer. Og det gjør vondt. For selv om rollen er på pause er hjertet ekstra delt i to på dager som dette. Spesielt på dager som dette! 

Jeg tar meg i det, når jeg hører stemmen din. Gratulere med morsdagen, verdens beste mamma. Jeg blir så glad, så trist, så stolt og så full i sorg på en og samme gang. Men lykken i stemmen din over at du har husket på meg, den overgår alt det vonde. For jeg er stolt. Av at jeg har født deg til denne verden, og gitt deg det beste med det jeg hadde de årene vi var sammen, du og jeg. 

Så til ALLE mammaer der ute! Gratulere med morsdagen. Det er en ting  å gi noen livet, men bare mammaer gir livet mening (sitat lånt og litt forandret fra en av de fineste mammaene jeg kjenner) 

 

-Tina-

Skammens potensial

24 november 2016. I morgen drar du fra meg. Det er siste kvelden med deg, å du vet det ikke enda. I et siste desperat forsøk på å beholde deg å lillebroren din bruker jeg hele kvelden på internett for å prøve og finne noen som kan hjelpe meg. Hva skal jeg gjøre? Jeg dør uten deg. Jeg dør uten broren din. Dere er det eneste jeg har. Jeg elsker dere. Hvorfor er det ikke nok? Du maser på meg. Mamma, vær med å se film. Jeg gråter. Gjemmer meg bak pcen men du ser det. Du vet det. Jeg vet at du vet det å du knekker i sammen i fanget mitt. Neeeeei brøler du!!! Hvordan kunne du tape? Jeg hater deg! Jeg vil ikke flytte. Alt er din feil, mamma. Jeg hater barnevernet. Kan vi rømme? Jeg vil ikke flytte. Mamma jeg elsker deg. Jeg vil ikke flytte fra deg mamma. Du gråter til pusten er slutt å så sovner du. Med tårene rennende ned langs kinnet sovner du. Å jeg er ødelagt. Full i skam. Full i angst. 

Vi fikk låne nesten 10 år av livet ditt sammen, før du ikke kunne bo med meg lenger. Barnevernet kommer i morgen kl 13 for og overvære overleveringen i fosterhjemmet du skal flytte til sammen med din lille vakre bror som akkurat har fylt 7. Jeg ligger tett inntil deg og holder rundt den lille kroppen din for siste gang, som forsiktig glir inn og ut av drømmen. Flyttingen er godt planlagt sier de, å jeg er sikker på at jeg føler meg mer fortapt enn deg. Jenta mi som jeg er så ufattelig stolt av. Av og til føler jeg du våkner å ser på meg. Jeg synger stille for deg. Alle sangene vi alltid har sunget. Den som vi lagde selv. Sov lille trollunge. Hvorfor då, hvorfor då? Sov skal jeg si til deg, å hør på å hør på. For at solen å månen, sånn som himlet å havet. Å at troll bor i hver og en

Du virker trygg der du ligger, uvitende om at så snart du våkner er dette din siste natt sammen med meg. For det får du ikke vite før i morgen. Det har jeg ikke lov å si til deg. Det må jeg vente med å si. Til i morgen kl 13. 25 November 2016. Klokken 13. Da har jeg pakket alle tingene deres. Å dere flytter. I fosterhjem. Men jeg er fortsatt mammaen deres. Det vil jeg alltid være, sier de. Mamma 4 timer 4 ganger i året

Når den terapautiske verdien av ordet skam ble brukt gikk jeg frem med forståelse og eierskap til den. Mens sannheten er at jeg ikke skjønte et ord av hva de verken snakket om eller mente. Skam liksom? Hele meg var jo en skam. En skam for familie. En skam for venner. En skam for samfunnet generelt. Men jeg skjønte det ikke. At skammen var meg! Å at den representerte alt det jeg ikke ville være​

Jeg husker når jeg kom til Veksthuset. Da hadde jeg et enorm behov for å rettferdiggjøre hvorfor jeg var der. Brukte masse tid på å forklare å spy ut alt som ikke omhandlet meg, men årsakene til mitt opphold, og alle som hadde skyld i hvorfor jeg var der. Men det var fortsatt ikke godt nok! Jeg visste at jeg bare fortsatte med usannheter og løgn. Og jeg var kommet til det punket hvor løgnene ikke lenger ble trodd. Av meg selv! Plutselig opplevde jeg at ingenting av det jeg sa kunne rettferdiggjøre at jeg dreiv å drepte meg selv bit for bit. Jeg var mer. Mer enn alt jeg hadde opplevd. Mer enn det jeg hadde gjennomlevd. Mer enn det jeg hadde overlevd. Og det var dette som gjorde at jeg begynte å reparerte meg selv i stillhet. Bygde meg selv opp. Uten at jeg var helt klar over det selv egentlig.

Livet handler ikke om å bare overleve. Men for meg var de aller fleste dagene gjennom uker, måneder og år bestående av akkurat dette. Overlevelse. Jeg har hele tiden trodd at jeg bare var feig, så feig at jeg ikke en gang turde å dø. Men det var ikke det det handlet om. Ikke i det hele tatt. Jeg skammet meg. Og det ble skammen som til slutt skulle bli mitt kompass.

«Du burde skamme deg!» Ofte fikk jeg kastet disse ordene etter meg både som barn, som ungdom og som voksen. Men lite visste jeg at skammen skulle bli mitt viktigste redskap i min søken på meg selv, mine verdier og min tilhørighet i meg selv, å min tilhørighet i en flokk. Før dette skulle skammen ta både meg og de nærmeste rundt meg frem og tilbake til helvete igjen, og invitere meg inn i døden mer enn 1 gang.

En. av de viktigste aspektene ved skam er at den sier ganske mye om hvem jeg er som person. Den peker ut på alle de tingen jeg ikke ønsker å representere, men som var så integrerte i meg at jeg ikke visste hvem jeg var uten. Jeg levde et liv som var bestående av toner i sort og i hvitt. Mens det virkelige livet er et kaos i nyanser av grått. For meg ble oppvåkningen en bråstart hvor jeg plutselig befant meg levende i mitt eget største mareritt. Og sannheten er at ingen kunne forberede meg. Verken på det nydelige eller det smertefulle. Men vi snakket om det. Vi snakket om det hele tiden. Skammen. Å gradvis gikk jeg fra å være hysterisk sint, til å være trist på en rolig måte. Jeg klarte å kjenne på en sorg jeg selv hadde forårsaket, uten å være rasende og desperat. 

Livet mitt ble stjålet den dagen dere ble tatt ifra meg, å den beste delen av meg ble drept. Jeg trodde jeg var borte for alltid. Å jeg var sikker i min sak. Jeg klarer aldri å reparere dette. Jeg klarer aldri å reise meg igjen. Jeg begravde meg i skammen. Både i våken tilstand, og når jeg sov. Alt handlet om skam. Og makten den hadde over meg. 

Du er lei deg. Å alt det jeg føler, føler også du. Du hater de jeg hater, du mener det jeg mener. Du sier det jeg sier, å du er lojal til døden. Min skam blir din skam, å jeg vet det. Å jeg aksepterer det ikke lenger. Jeg har ødelagt nok av deg. Nok av din barndom. Jeg må enten gi slipp. Eller så må jeg gjøre noe med det. Jeg velger det siste. Å det har reddet oss begge to. Det har reddet oss alle tre. 2,5 år av livet deres har dere vært vekke fra meg. 2,5 år jeg aldri kunne vært foruten. Jeg hadde to barn. Å så hadde jeg dem ikke. Men jeg går ikke i søvne lenger, jeg har endelig våknet opp å funnet ut hvem jeg er. Hvem jeg ønsker og være. Skammen er mitt kompass, å jeg vet hvilken retning jeg vil gå mot. Det er mange som lurer på om jeg vant. Over barnevernet? Men sannheten er, at jeg gjorde ikke det. Jeg vant ikke over dem, å barnevernet vant ikke over meg. Men takket være barnevernet, så vant jeg over meg selv. Og barna mine. De fikk tilbake mammaen sin…å jeg hadde ALDRI klart det hadde ikke barnevernet grepet inn! 

– Tina –

 

 

 

 

Cannabis? Alkohol? Eller begge deler…

Det har lenge versert en artikkel på Facebook som omhandler ekteparet Mona og Arne Bratland, som mistet sønnen sin i en overdose bare 21 år gammel! Saken i seg selv er bare forferdelig og trist. Men det som skjer rundt den, og debattene som sporer helt av i den opplever jeg som tragisk, provoserende å ganske skremmende. 

TV2.no skriver en artikkel om dette som publiseres med overskriften «Bruk av narkotika er blitt normalisert»  Jeg ser emojiene flagre imot meg, å det jeg leser når jeg følger tråden nedover er horribelt. Vi er langt utenfor det som innlegget i utgangspunktet handler om, å ett stykke far away fra realiteten. Nå håper jeg med dette innlegget å engasjere dere som har gått en vei til å hjelpe meg å sortere. For jeg lurer på om vi lever i en illusjon eller om deler av samfunnet er på vei på kjøret. 

Hvordan kan vi, mennesker som har levd på kanten med rusmidler i en mannsalder forsvare å forklare et rusmiddel over ett annet? Hvordan kan vi gå ut med holdninger som påvirker mer enn det vi selv egentlig er klar over? Hvordan kan vi sitte på behandlings instutisjoner å flagge for en ruspolitikk med en ting som mål? Legalisering? Jeg klarer ikke med beste evne å forstå det!!!

Men hvordan dette i det hele tatt har blitt til en debatt, er jo det interessante her! Den eneste sannheten er at det er like mange meninger som det er personer! Jeg syns derimot det spesielle rundt denne tråden er at vi som har gått over fra bruk til misbruk omtrent ikke nevner avhengigheten! Det blir en slags konkurranse om hvilket et av 2 rusmidler som er best eller værst! Alt etter hvordan det tolkes!!!! Shit altså…en hjerne er en hjerne å omfanget når det gjelder skader varierer fra person til person! Jeg har en mamma så drakk på seg hjerneskade, venner så aldri har blitt seg selv igjen pga psykiske lidelser knyttet til cannabis, å har ikke tall på hvor mange vi har mistet av den ytterste konsekvensen, død! Hvorfor diskutere hvilket rusmiddel som er best når det eneste SOLEKLARE er at begge er livsfarlige på hver sin måte? Her snakker vi evidensbasert forskning folkens!

I min siste runde med rus handlet det ikke om hvilket rusmiddel jeg brukte. Det handlet om for meg hvordan jeg ble når jeg ikke fikk det i meg. Samme hvilket. Jeg som andre hadde de to jeg foretrakk,men var ikke de tilgjengelige så brydde jeg meg ikke døyten. Bare jeg hadde noe så jeg klarte å holde meg litt frisk til jeg fikk ordna det andre. 

Alkoholikeren setter ikke brennevins flaska på kjeften på morgenen kl 07 fordi nachspielet ikke er over. Heroinisten trykker ikke en smell med dop i lysken sin fordi at nå er det fest! Det er nedverdigende å et liv ingen fortjener å leve! Å så blir dette bagatellisert for ungdommen røyker bare litt hasj!!!! Vi som vet hva det går i har et ansvar her! Å det må vi søren klare å stå for. Åpenhet med ungdommer rundt rusmidler er livsviktig å nødvendig…å det er det som er forebygging i praksis!!!!! 

Det kokte for min del ned til holdninger. Det var en store del av programmet på Veksthuset! Å det er ingen tvil om hvilket rusmiddel som er det værste. For kroppen. Å hvilket som er det værste for hodet. Det er det også evidensbasert forskning på. Men for guds skyld. En hjerne er som sagt fortsatt bare en hjerne, å hvordan den reagerer på ulike rusmidler er helt individuelt å ikke noe man oppfordrer noen til å gamble med. At mennesker som vet hva det går i oppmuntrer til bruk av ett i stedet for ett annet er for meg et tegn på uvitenhet og dårlige holdninger. Men hør kjære ungdom å tro meg når jeg sier…Dette er VIRKELIG IKKE en sjanse det er verdt å ta!

Vi er kommet langt i verden når det gjelder forskning på rus! Det er ikke der vi har en vei å gå. Det handler om holdninger folkens, å endringen som etterlyses starter med deg selv!!!!

 

-Tina-

#heierna, jeg har også noe jeg vil si

Jeg er barneverns mammaen, som observerer fra sidelinjen å leser appellene til deg. De mange som kommer. Men som mangler svar. Hvordan kan du etterlyse suksess historier uten å være villig til å høre det som blir bedt om. For en suksess historie kommer ikke av seg selv. Det er hard jobbing, nedturer, seire og tap! Og til tider en uhåndterlig kamp bestående kun av blod, svette og tårer. Jeg er en suksesshistorie. Men den har IKKE kommet av seg selv. 

For 2 år siden var jeg gitt opp. Egentlig av alle. Mest av barnevernet. Men de måtte stå i kampen med meg, å ikke minst i den mot meg! For jeg var lynende sint. Jeg truet. Å jeg var farlig nær med å gjøre alvor av truslene mine. Men bak dette ekstreme sinnet, bodde det en sorg. Å i desperasjon og redsel vågde jeg endelig å be om hjelp, å jeg fikk det. Jeg tok det. Med begge hendene. Det tok ikke lang før tid jeg var inne i spesialisthelsetjenesten. For det var dit  jeg måtte for å klare å håndtere den ultimate livskrisen jeg sto i.

Sammen med barnevernet og Veksthuset fant jeg en måte å slutte å bare overleve på. Å idag lever jeg et godt liv. Et rusfritt liv. Med innhold, glede og mestring. Idag jobber jeg i No Limitation som prosjektleder for å hjelpe foreldre gjennom den samme krisen jeg selv har levd i. Å jeg prøver å bygge broer, sammen med bla Ine som er en livsviktig ressurs for barneverns tjenesten i Stavanger. Det har vært mange runder for komme hit jeg er idag. I stedet for å snakke om alt man har oppnådd når man har levd et liv, måtte jeg i en av alder av 35 år bearbeide å erkjenne alt jeg har mistet. Alt det jeg har tapt! For de var det mange av. Det største av de alle var tapet av min rett til å være mamma i praksis. Det holdt faktisk på å ta livet av meg. 

Sannheten er at endel av rundene med barnevernet ender i livskriser. Det er ikke til å stikke under en stol. Å vi må våge å snakke om det. Kun da kan vi gjøre noe med det!

Barnevernet er en etat i krise. Å de ber deg, de ansatte, om å forstå dette! Nå ber også jeg deg, en mamma i systemet om å erkjenne det å om å gjøre noe med det! En omsorgsovertakelse skjer ikke over natten. Man blir heller ikke utrbrent i et yrke på null komma niks. Nyttårstalen din er lynende klar i mitt hodet, med et soleklart budskap. Suksess i barnevernet! 

Jeg Erna, har mye jeg vil si. Men jeg må vite at du lytter! Du kan ikke bare være en i mengden av dem som snakker. Som tenker. Som ønsker. Suksesshistorier. Du må bidra for å skape dem. Det står tusenvis av ansatte klar for å skape dem. Å jeg er klar for å bidra med mitt. For det er ingenting jeg heller ønsker enn at ALLE mammaer å pappaer i min situasjon skal komme dit jeg er kommet. Men det skjer ikke uten et samarbeid. Å pr idag, finnes det ikke midler eller ressurser for kunne klare å få dette til. Det snakkes om kompetanse heving, flere stillinger, andre stillingsbeskrivelser og samarbeid. Tid er nøkkelen til forståelse.  Forståelse er nøkkelen til samarbeid. Å samarbeid er nøkkelen til suksess. Så vær så snill Erna. Ikke lenger bare lytt! Gi ALLE barn og foreldre den hjelpen de fortjener!!!

 

-Tina-