Ventetiden i fra helvete…

På kjøpesentre over hele verden bugner det snart over av glitter og gull. Det blir lys. Tusenvis av lys. I farger. Mange farger. Det er fryd, det er latter, det er sang og musikk. Det er god mat, drikke og samhold. Det er glede og det er kjærlighet…

For alle er det dessverre ikke slik. Mange av oss lever i en falsk verden i jule høytiden, hvor gleden er blitt som en aggressiv hund som forfølger oss i hælene. Julemusikken pumper ørene våre fulle av liksomheter. Og gavene ender opp som ett symbol på alt annet enn den gleden vi lever i…Verden er ikke glitter, akkevitt og pinnekjøtt. Verden er ikke glede og latter. Verden er ikke familie og samhold. Verden er ikke innpakket i dyre ting. Verden er sprengfull av mennesker som ikke vet hvor de skal gjøre av tårene sine. Som ikke vet om de vil leve videre. Som gir opp, bryter sammen og visner bort. De lever i en verden som kun er trist. En verden som oppleves kun som falsk og som inhuman. En verden som består først og fremst av en ting. Sorg! 

Forskere sluker lærebøker og data for å forstå verden bedre. For å bli trygge og sikre. For å bli forberedt. På det som venter. Det som kan endres. Det de kan endre. Problemet med alle lærebøkene er at de tar ikke hensyn til unntaket! De gir ikke rom for de unike. De vanlige. De andre. Oss andre. Meg selv inkludert. 
Bøkene vi leser er svarte og hvite. Mens det virkelige liv er et kaos av nyanser i grått. Så sannheten er at ingenting kan forberede oss verken på det nydelige eller det smertefulle. Ingenting kan forberede oss på de øyeblikkene ingen så ville komme! Ingen mennesker. Ingen lærebøker. Det er av disse øyeblikkene de blir skrevet. Det er av disse øyeblikkene det blir lært. Gjort om. Det er i disse øyeblikkene man lærer. Av livet. Det levde.
 

I år er det første gang på mange år jeg gleder meg til julen. Til glitteret og pynting av tre. Julepynten som utelukkende består av minner. Både gode og smertefulle. Jeg gleder meg til lukten av pinnekjøtt og smaken av riskrem dunket med rød saus. Pakkene under treet. Julemusikken og samholdet. Barna mine. Familien min. Vennene mine. Jeg gleder meg. Som et lite barn. Det er nytt. Å det er godt. Det er viktig! Jeg ER videre. Endelig!

Som mamma og medmenneske har jeg fått en gave. Erfaringen min. Som har lært meg at det tross alt går an å finne tilbake til fargene. Til nyansene. Til kaoset. Til gleden, sorgen, frustrasjonen og latteren. Å vissheten om at det er godt å leve…tross alt! Jeg var mor. Jeg er mamma. Jeg er datter og venn. Jeg er kollega. Jeg er søster. Jeg er tante. Og jeg er idag en motsats av alt jeg var for 2 år siden. Jeg er nøktern. Å jeg lever. Jeg har lært og jeg lærer. Jeg er et forbilde og ett skrekk eksempel. Jeg er svak og jeg er sterk. Jeg er liten og redd, samtidig som jeg er stor og sterk. Jeg er uredd, og livredd. Jeg er hatet og jeg er elsket. Jeg er ærlig og uærlig, men jeg er ekte. Jeg er sikker og usikker. Jeg er kjærlig, men trekker meg vekk. Fordi jeg har levd. Å fordi jeg har mistet har jeg også tapt. Jeg har vunnet. Ikke over noen. Men over meg selv. Å jeg lærer. Hele tide lærer jeg. Om meg selv i møte med andre. Som strever. Jeg har erfart hva hat og bitterhet kan gjøre med meg og mot meg, å jeg kjenner den kraften som finnes i kjærlighet og tilgivelse. Det er fortsatt mye som skal på plass, og mens jeg går ventetiden i møte tar jeg meg selv i og kjenne…at det fortsatt ikke er gull alt som glitrer!!! 

 -Tina-

Den usynlige skammen…

VI MÅ VÅGE Å SNAKKE OM DET!
Denne uken er det schizofreni-dagene som handler om flokken! Den viktige, umistelige flokken vår. Hvor identiteten gror å integriteten bygges…hvor kjærligheten formes å verdiene spres! Gjennom flokken vår, å helst i ett samfunn preget av raushet!
Sannheten er at vi lever i et samfunn som ønsker å fremstå slik, å vi er endelig på vei! Men vi har en lang vei å gå…men jeg tror på at vi kan gå den! Sammen…
Det er enkelt for meg, tenker du kanskje…du har ikke gått gjennom det samme som meg! Men tro meg når jeg sier at alt det du føler, har jeg følt! Alt det du strever, har jeg strevd! Alle tårene dine, har jeg grått! Hjertesorgen din, sjokket, redselen å den endeløse sorgen! Jeg har erfart den! Urettferdigheten, sinne, bitterheten og hatet! Jeg har følt det med hver en celle i min kropp! Å bli satt på utsiden av samfunnet, ekskludert fra alle og fra alt! Jeg har kjent på akkurat det samme tapet. For jeg mistet også absolutt alt! Hver eneste dag uten flokken min tok livet av meg litt etter litt, til jeg stod igjen med kun et valg! Skal jeg leve eller skal jeg dø!


Jeg valgte livet! Men det er først nå at jeg virkelig lever. I mange år jeg gikk rundt som en levende død, i en konstant hverdags-sorg og en frykt som virkelig tok fart og eskalerte den dagen omsorgsovertakelsen var ett faktum. Ikke bare var jeg ett dårlig menneske, jeg var ikke egnet som mor. Det jeg ble født til å mestre! Den kjærligheten jeg ble født til å gi. Til mine barn…
Bunnen min var nådd den dagen jeg sluttet å grave! Jeg kunne aldri kommet lenger ned…ikke med livet i behold! Det var kun en mulighet igjen nå når døden ikke lenger var et alternativ. Det var å reise meg igjen. Å den kampen er det viktigste oppgjøret jeg noensinne har tatt med meg selv! Skammen som nesten ble min undergang, og skylden som drepte meg litt etter litt. Erkjennelsen ble min redning og min største frykt er nå min store styrke!

Jeg har funnet tilbake til flokken min, de har fått meg å jeg har fått dem! Den er større, sterkere, mer integrert i meg å viser og beviser verdien av raushet. Hver dag! Schizofreni-dagene denne gang, er selve symbolet på hvem jeg er, hvem jeg var å hvem jeg ønsker og være. Viktigheten av flokken, verdien av det å være raus,å hvem vi blir sammen! For mennesker trenger mennesker for å bli mennesker

-Tina-