Skammens potensial

24 november 2016. I morgen drar du fra meg. Det er siste kvelden med deg, å du vet det ikke enda. I et siste desperat forsøk på å beholde deg å lillebroren din bruker jeg hele kvelden på internett for å prøve og finne noen som kan hjelpe meg. Hva skal jeg gjøre? Jeg dør uten deg. Jeg dør uten broren din. Dere er det eneste jeg har. Jeg elsker dere. Hvorfor er det ikke nok? Du maser på meg. Mamma, vær med å se film. Jeg gråter. Gjemmer meg bak pcen men du ser det. Du vet det. Jeg vet at du vet det å du knekker i sammen i fanget mitt. Neeeeei brøler du!!! Hvordan kunne du tape? Jeg hater deg! Jeg vil ikke flytte. Alt er din feil, mamma. Jeg hater barnevernet. Kan vi rømme? Jeg vil ikke flytte. Mamma jeg elsker deg. Jeg vil ikke flytte fra deg mamma. Du gråter til pusten er slutt å så sovner du. Med tårene rennende ned langs kinnet sovner du. Å jeg er ødelagt. Full i skam. Full i angst. 

Vi fikk låne nesten 10 år av livet ditt sammen, før du ikke kunne bo med meg lenger. Barnevernet kommer i morgen kl 13 for og overvære overleveringen i fosterhjemmet du skal flytte til sammen med din lille vakre bror som akkurat har fylt 7. Jeg ligger tett inntil deg og holder rundt den lille kroppen din for siste gang, som forsiktig glir inn og ut av drømmen. Flyttingen er godt planlagt sier de, å jeg er sikker på at jeg føler meg mer fortapt enn deg. Jenta mi som jeg er så ufattelig stolt av. Av og til føler jeg du våkner å ser på meg. Jeg synger stille for deg. Alle sangene vi alltid har sunget. Den som vi lagde selv. Sov lille trollunge. Hvorfor då, hvorfor då? Sov skal jeg si til deg, å hør på å hør på. For at solen å månen, sånn som himlet å havet. Å at troll bor i hver og en

Du virker trygg der du ligger, uvitende om at så snart du våkner er dette din siste natt sammen med meg. For det får du ikke vite før i morgen. Det har jeg ikke lov å si til deg. Det må jeg vente med å si. Til i morgen kl 13. 25 November 2016. Klokken 13. Da har jeg pakket alle tingene deres. Å dere flytter. I fosterhjem. Men jeg er fortsatt mammaen deres. Det vil jeg alltid være, sier de. Mamma 4 timer 4 ganger i året

Når den terapautiske verdien av ordet skam ble brukt gikk jeg frem med forståelse og eierskap til den. Mens sannheten er at jeg ikke skjønte et ord av hva de verken snakket om eller mente. Skam liksom? Hele meg var jo en skam. En skam for familie. En skam for venner. En skam for samfunnet generelt. Men jeg skjønte det ikke. At skammen var meg! Å at den representerte alt det jeg ikke ville være​

Jeg husker når jeg kom til Veksthuset. Da hadde jeg et enorm behov for å rettferdiggjøre hvorfor jeg var der. Brukte masse tid på å forklare å spy ut alt som ikke omhandlet meg, men årsakene til mitt opphold, og alle som hadde skyld i hvorfor jeg var der. Men det var fortsatt ikke godt nok! Jeg visste at jeg bare fortsatte med usannheter og løgn. Og jeg var kommet til det punket hvor løgnene ikke lenger ble trodd. Av meg selv! Plutselig opplevde jeg at ingenting av det jeg sa kunne rettferdiggjøre at jeg dreiv å drepte meg selv bit for bit. Jeg var mer. Mer enn alt jeg hadde opplevd. Mer enn det jeg hadde gjennomlevd. Mer enn det jeg hadde overlevd. Og det var dette som gjorde at jeg begynte å reparerte meg selv i stillhet. Bygde meg selv opp. Uten at jeg var helt klar over det selv egentlig.

Livet handler ikke om å bare overleve. Men for meg var de aller fleste dagene gjennom uker, måneder og år bestående av akkurat dette. Overlevelse. Jeg har hele tiden trodd at jeg bare var feig, så feig at jeg ikke en gang turde å dø. Men det var ikke det det handlet om. Ikke i det hele tatt. Jeg skammet meg. Og det ble skammen som til slutt skulle bli mitt kompass.

«Du burde skamme deg!» Ofte fikk jeg kastet disse ordene etter meg både som barn, som ungdom og som voksen. Men lite visste jeg at skammen skulle bli mitt viktigste redskap i min søken på meg selv, mine verdier og min tilhørighet i meg selv, å min tilhørighet i en flokk. Før dette skulle skammen ta både meg og de nærmeste rundt meg frem og tilbake til helvete igjen, og invitere meg inn i døden mer enn 1 gang.

En. av de viktigste aspektene ved skam er at den sier ganske mye om hvem jeg er som person. Den peker ut på alle de tingen jeg ikke ønsker å representere, men som var så integrerte i meg at jeg ikke visste hvem jeg var uten. Jeg levde et liv som var bestående av toner i sort og i hvitt. Mens det virkelige livet er et kaos i nyanser av grått. For meg ble oppvåkningen en bråstart hvor jeg plutselig befant meg levende i mitt eget største mareritt. Og sannheten er at ingen kunne forberede meg. Verken på det nydelige eller det smertefulle. Men vi snakket om det. Vi snakket om det hele tiden. Skammen. Å gradvis gikk jeg fra å være hysterisk sint, til å være trist på en rolig måte. Jeg klarte å kjenne på en sorg jeg selv hadde forårsaket, uten å være rasende og desperat. 

Livet mitt ble stjålet den dagen dere ble tatt ifra meg, å den beste delen av meg ble drept. Jeg trodde jeg var borte for alltid. Å jeg var sikker i min sak. Jeg klarer aldri å reparere dette. Jeg klarer aldri å reise meg igjen. Jeg begravde meg i skammen. Både i våken tilstand, og når jeg sov. Alt handlet om skam. Og makten den hadde over meg. 

Du er lei deg. Å alt det jeg føler, føler også du. Du hater de jeg hater, du mener det jeg mener. Du sier det jeg sier, å du er lojal til døden. Min skam blir din skam, å jeg vet det. Å jeg aksepterer det ikke lenger. Jeg har ødelagt nok av deg. Nok av din barndom. Jeg må enten gi slipp. Eller så må jeg gjøre noe med det. Jeg velger det siste. Å det har reddet oss begge to. Det har reddet oss alle tre. 2,5 år av livet deres har dere vært vekke fra meg. 2,5 år jeg aldri kunne vært foruten. Jeg hadde to barn. Å så hadde jeg dem ikke. Men jeg går ikke i søvne lenger, jeg har endelig våknet opp å funnet ut hvem jeg er. Hvem jeg ønsker og være. Skammen er mitt kompass, å jeg vet hvilken retning jeg vil gå mot. Det er mange som lurer på om jeg vant. Over barnevernet? Men sannheten er, at jeg gjorde ikke det. Jeg vant ikke over dem, å barnevernet vant ikke over meg. Men takket være barnevernet, så vant jeg over meg selv. Og barna mine. De fikk tilbake mammaen sin…å jeg hadde ALDRI klart det hadde ikke barnevernet grepet inn! 

– Tina –

 

 

 

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg