Jeg har så mange personligheter, jeg vet ikke hvem jeg skal velge!

Det er mange som spør meg om hvordan jeg endret meg. Hvorfor jeg gjorde det? Når jeg skjønte at bunnen var nådd? Hvor jeg var når jeg tok valget? Og mange andre ting! Åh, hadde det bare vært som en Oscar nominert film fra virkeligheten…

Helt ærlig! Det er ikke noe som skjer over natten, men jeg liker godt å pynte på det, å  fremstille det som en romantisk komedie fra Hollywood! “Jeg var så sliten, kroppen var nedbrutt og hodet tomt. Jeg hadde hatt x antall overdoser og så bare gikk det opp for meg…” Åh så rørte de rundt meg blir! Det er jo bare helt nydelig, og en virkelig fin og modig historie…
BUMMER! også denne prosessen startet i egoismens lenker! JA, jeg var sliten, kroppen min sa tydelig fra at nok var nok. Hodet var rørete som aldri før, og bunnen var virkelig nådd! Sånn for real liksom. Men det var ikke dermed sagt at jeg skulle slutte og ruse meg helt. Jeg skulle bare komme meg til hektene, få tilliten tilbake fra de rundt meg og så skulle jeg fortsette. Bare med og ruse meg litt igjen. Denne gangen skulle det virkelig gå bra, ingen skulle finne utav det. Djiiiiz…ingen romantisk komedie akkurat, men snarere enn true-crime, sci-fi komedie fra virkeligheten. Den dag i dag er det er jo bare helt absurd at jeg i det hele tatt hadde disse tankene. Men skal sannheten frem, så må den frem som den er! For dette er en prosess, en livsstil. Den kommer ikke over natta, uansett hvor fucka man er, og uansett hvor langt nede man er både fysisk og mentalt. Så må man jobbe. HARDT og lenge! Hver eneste dag, resten av mine dager skal det jobbes…med holdningene som var nær ved å bli min ende…

Først og fremst så gikk jeg fra fra total isolasjon til et fellesskap. Altså, jeg mener ikke isolasjon som det og nødvendigvis være alene. Men som å være ensom. Uansett hvor mange mennesker jeg hadde rundt meg, og hvor mange jeg omgikk så var det den ensomheten altså. Den preget meg alltid i større eller mindre grad. Det var alltid noe jeg skjulte. Alt i fra de små tingene til store alvorlige løgner. Jeg kunne ikke fortelle dem til noen, da røyk jo fasaden. Å den tanken skremte meg mer enn noe. Men så ble jeg endel av et felleskap. Et rigid regime sådan på Veksthuset. Jeg hadde 21 speil rundt meg daglig. Hele tiden var det noen der, til og med når jeg sov. Jeg hadde ingen plass å gjemme meg! Dette var begynnelsen på slutten! Og identitetskrisen fulgte hakk i hel…

 

// Tina

Min prins er narkotika og alkoholen min konge!

Jeg får tilbakemeldinger på at jeg fremstiller det å komme seg ut av et rusmisbruk som en enkel oppgave! At jeg nærmest oppfordrer andre mennesker til å gønne på, “for bare gjør som meg så går det sikkert bra”! Jeg kjenner meg virkelig ikke igjen i denne fremstillingen og har faktisk behov for å forsvare meg en Skjærtorsdags morgen!
For det første, det er en alvorlighetsgrad her som veldig ofte blir glemt. Misbruk av rusmidler var det lenge siden jeg holdt på med. Det er nærmere 20 år siden det gikk over til noe langt mer alvorlig! Avhengighet. Å skal jeg fortelle deg en hemmelighet, jeg ble dratt mot det allerede som barn. For mørket, det bor i meg! Jeg må kjempe hver eneste dag for å holde meg i lyset…

Det er mange som snakker om bruk og misbruk. Veldig få snakker om sykdommen avhengighet! Men jeg, jeg vil snakke litt om den…igjen! Dette er en repost fra et ganske gammelt innlegg! Og jeg, jeg mener fortsatt AKKURAT det samme!

Det hele startet med en artikkel på Facebook som omhandler ekteparet Mona og Arne Bratland, som mistet sønnen sin i en overdose bare 21 år gammel! Saken i seg selv er bare forferdelig og trist. Men det som skjer rundt den, og debattene som sporer helt av i den opplever jeg som tragisk, provoserende og ganske skremmende.

TV2.no skriver en artikkel om dette som publiseres med overskriften «Bruk av narkotika er blitt normalisert»  Jeg ser emojiene flagre imot meg, og det jeg leser når jeg følger tråden nedover er horribelt. Vi er langt utenfor det som innlegget i utgangspunktet handler om, å ett stykke far away fra realiteten. Nå håper jeg med dette innlegget å engasjere dere som har gått en vei til å hjelpe meg å sortere. For jeg lurer på om vi lever i en illusjon eller om deler av samfunnet er på vei på kjøret.

Hvordan kan vi, mennesker som har levd på kanten med rusmidler i en mannsalder forsvare å forklare et rusmiddel over ett annet? Hvordan kan vi gå ut med holdninger som påvirker mer enn det vi selv egentlig er klar over? Hvordan kan vi sitte på behandlings instutisjoner å flagge for en ruspolitikk med en ting som mål? Legalisering? Jeg klarer ikke med beste evne å forstå det!!!

Og hvordan dette i det hele tatt ble en debatt, er jo det interessante her! Den eneste sannheten er at det er like mange meninger som det er personer! Jeg syns derimot det spesielle rundt denne tråden er at vi som har gått over fra bruk til misbruk omtrent ikke nevner avhengigheten! Det blir en slags konkurranse om hvilket et av 2 rusmidler som er best eller værst! Alt etter hvordan det tolkes!!!! Shit altså…en hjerne er en hjerne å omfanget når det gjelder skader varierer fra person til person! Jeg har en mamma så drakk på seg hjerneskade, venner så aldri har blitt seg selv igjen pga psykiske lidelser knyttet til cannabis, å har ikke tall på hvor mange vi har mistet av den ytterste konsekvensen, død! Hvorfor diskutere hvilket rusmiddel som er best når det eneste SOLEKLARE er at begge er livsfarlige på hver sin måte? Her snakker vi evidensbasert forskning folkens!

I min siste runde med rus handlet det ikke om hvilket rusmiddel jeg brukte. Det handlet om for meg hvordan jeg ble når jeg ikke fikk det i meg. Samme hvilket. Jeg som andre hadde de jeg foretrakk, men var ikke de tilgjengelige så brydde jeg meg ikke hva jeg fikk i meg. Bare jeg hadde noe så jeg klarte å holde meg litt frisk til jeg fikk ordna det andre.

Alkoholikeren setter ikke brennevins flaska på kjeften på morgenen kl 07 fordi nachspielet ikke er over. Heroinisten trykker ikke en smell med dop i lysken sin fordi at nå er det fest! Det er nedverdigende å et liv ingen fortjener å leve! Og så blir dette bagatellisert for ungdommen røyker bare litt hasj!!!! Vi som vet hva det går i har et ansvar her! Og det må vi søren klare å stå for. Åpenhet med ungdommer rundt rusmidler er livsviktig å nødvendig…og det er det som er forebygging i praksis!!!!!
Det kokte for min del ned til holdninger. Det var en store del av programmet på Veksthuset! Og det er ingen tvil om hvilket rusmiddel som er det værste. For kroppen MIN. Å hvilket som er det værste for hodet MITT. Det finnes også evidensbasert forskning på hva ulike rusmidler gjør med hjernen og kroppen! Men for guds skyld. En hjerne er som sagt fortsatt bare en hjerne, og hvordan den reagerer på ulike rusmidler er helt individuelt og ikke noe man oppfordrer noen til å gamble med. At mennesker som vet hva det går i oppmuntrer til bruk av ett i stedet for ett annet er for meg et tegn på uvitenhet og dårlige holdninger. Men vær så snill hør kjære ungdom å tro meg når jeg sier…Dette er VIRKELIG IKKE en sjanse det er verdt å ta!

Vi er kommet langt i verden når det gjelder forskning på rus! Det er ikke der vi har en vei å gå. Det handler om holdninger folkens, å endringen som etterlyses starter med deg selv!!!!

// Tina

St.Olav russen 2019! Jeg beklager at dere gikk under samme kam som idiot-russen 2019

Når man har sterke meninger og stikker hodet frem, så må man også tåle tilbakemeldinger av ymse slag. Jeg fikk i går en tilbakemelding på innlegget mitt til russen.

Hvorfor skylder du på ungdommene? De visste ikke hvilken tekst denne voksne “musikeren” kom til å skrive.
Russen tar jo selv avstand fra denne psyko-møkka av ei låt;)

Ehm, sorry mac, men dette er ikke en godkjent unnskyldning fra min side, den går faktisk under ansvarsfraskrivelse, og når man leier noen til å gjøre en jobb for seg! Da sjekker man faktisk ut om for eksempel bilen er kjørbar før man kjører den ut ifra verkstedet! Og som regel forteller mekanikeren eller verkstedet om hvilken jobb de har utført! Ergo…Duracellkaninene som fikk en lame låtskriver til å koke i sammen denne suppa, burde virkelig sjekka det ut før den var ment til å hyle i øra på Norges befolkning!

Jeg er for ansvarsTILskrivelse! Vi bor i et land som har så mange paragrafer at det finnes garantert en for hver samfunns skrevne norm i nåtidens eksistens! Det er en grunn for at vi Nordmenn har det så godt i dette landet. Mye handler om nettopp dette. Vi får konsekvenser når vi ikke gjør som vi skal. Det kalles uskrevne og skrevne regler. De skrevne kalles lover. De uskrevne kalles normer. Det er ikke kvantefysikk russen driver med. Og det er trist at vi må tilbake til neandertalerens tid for å beskrive handlingene de oppfordrer til gjennom oppførsel og fremtoning!

Det er kjempetrist at denne type russ, blir hovednyheten og som gjør at mange, bla jeg feier alle russ under en kam i 2019. For den andre typen finnes visst den også! Men det er idiotien som blir snakket om istedenfor alle de oppegående, omsorgsfulle og hjelpsomme russene som også eksisterer! For de er der. På Ledaal i Stavanger, Hetlandsrussen, St.Svithun, Godalen, Randaberg og alle andre videregående skoler i Rogaland og Norges land. De er der. Men de får ikke plass, fordi overnevnte skinner sterkere enn disse få men viktige diamantene. Det er jo helt tragisk. Og det er urettferdig for russ som disse…Jeg har en barndomsvenn som rett etter jeg hadde posta min surmule sak om russen, og Dagbladet hadde oppdatert sin, la ut en kjempefin post om sin opplevelse med russen den dagen. Jeg oppfordrer flere russ til å gjøre det samme. Ikke glem at dere er forbilder for ufattelig mange barn og unge, som virkelig bare ønsker å leve opp til dere! Så, en beklagelse fra meg fordi jeg moraliserer som om dette gjelder alle…Beklager! Russ 2019 fra St.Olav videregående skole i Stavanger som lyste opp dagen til Bjørn Harald…U ROCK <3  Dere er de forbildene vi trenger!!

// Tina

 

 

 

En porsjon styrke, en teskje mot og et lass med gode venner! Da er livet perfekt!

Når jeg skriver så ser jeg på tastaturet og skjermen som min terapeut, og som min dagbok. Det er mine innerste tanker, mine tårer, mine gleder, min frykt og mine sorger. De er private. Så private at jeg mener de er viktige å dele. Noe av det jeg skriver om iallfall! Jeg er absolutt ikke alene når det gjelder noen av utfordringene jeg har og har hatt, men jeg er en av få som velger å sette ord på det. Til både gleder og sorger for mange av mine lesere. Det er ikke alle som følger meg som tror på det jeg skriver. Eller den jeg er blitt. De venter på at jeg skal glippe, gleder seg til jeg driter meg ut, venter i spenning og håper at nå klarer hun ikke mer! Nå blir hun snart avslørt. Det er ikke bare fullt forståelig, men jeg respekterer det! Det er blitt en greie, at jeg liksom har så mye å bevise. For flere. Til en viss grad iallfall. Det positive med dette er, at dere har gått fra å være min frykt til å bli min kilde til energi. Jeg bryr meg ikke lenger om jeg blir snakket om eller diskutert. Det handler om kontinuitet og opprettholdelse av den jeg er og det jeg nå står for! Det er ikke så mye nytt, det er bare at pessimismen og destruktiviteten ikke lenger tar så utrolig mye plass. Den er der, men den definerer meg ikke! Jeg har ikke lenger noe behov behov for å bevise. For noen, selvfølgelig! Men ikke for meg selv, som tross alt er den viktigste personen i mitt liv!

Arrogant mener noen, hovmodig mener andre. Jeg selv mener det er en befrielse. Mye skjedde med meg under mitt opphold på veksthuset. Når jeg var ferdig, og ble utskrevet klarte jeg ikke sette ord på det. Jeg klarte ikke forstå det. Det kan sammenlignes med et fenomen. Den kjente filosofen Kants påstand er at objektiv erkjennelse bare er mulig hvis subjektet selv frembringer betingelsene for objektivitet. Disse mulighets-betingelsene er former i vår forstand og kommer fra erfaring.

Jeg fikk 7 måneder etter endt behandling på å trene på å stå i livet nøktern. Før eksamen kom og jeg befant meg midt i alvorets time. Jeg var syk. Dødssyk. Og fenomenet ble så klart som dagen. Livet var det som skjedde meg. Ikke døden, selv om den banket på hos meg nok engang. Det var livet som plutselig stod der. I all sin prakt. Jeg ville ikke bare være i det. Jeg ville eie det, leve det å være i føringen av den største gaven jeg noengang har fått. Plutselig var det usikkert igjen. Om jeg skulle få beholde det. Livet!
Det ble som en oppvåkning fra en kamp jeg allerede hadde vunnet. Jeg måtte restarte og bruke all min erfaring på å vinne over meg selv. Jeg kunne ikke bare være et subjekt i min egen sykdom. Det kunne jeg, det hadde jeg jo allerede vært i så altfor mange år. Jeg måtte tenke nytt, handle nytt og leve nytt…
All erfaring tilsa at objektiviteten måtte styre! Jeg hadde ikke kontroll, men jeg kunne få det gjennom tillit. Det var kanskje en av de vanskeligste utfordringer jeg har fått, men også en av de viktigste. Livet skjer. Ikke på mine premisser eller på dine. Det skjer, det skjedde og jeg måtte håndtere det! Kun sammen med andre mennesker, gjensidig tillit og erfaring både fra meg selv og andre kunne jeg leve videre, kjempe og samtidig ha det godt! Nyvunnet erfaring hvisket til meg at hvis mørket igjen fikk ta plass,  da ville jeg tape. På ordentlig denne gang. Mot livet. For døden hadde bosatt seg i min egen kropp! Etter hvert mistet den plassen den prøvde å ta i hodet. Jeg lot den ikke romme meg, den tok dermed ikke overhånd og jeg seiret. Mot døden på ny!
Og ja, jeg elsker livet. Mer enn noengang. På godt og på vondt. Jeg elsker mennesker, spesielt dere jeg har i min nærhet. Dere er det beste ved hele livet mitt!!! Jeg elsker debatter, diskusjoner, uenigheter og enigheter. Jeg elsker filosofi og livets mange filosofer. Jeg er nok enig med Kant, at erfaring er den største styrke og den største fallgruve et menneske kan være i besittelse av! Så er det opp til oss selv og frembringe hvilke side man vil stå på! Jeg velger iallfall livet. På livets egne premisser!

// Tina

Du ser på meg, men øynene dine er tomme!

Du holder meg i hånden. Min inni din. Varmt holder du den. Den er så kald, men allikevel så trygg. Jeg kikker på deg og ser deg inn i de grønne øynene dine. Ikke reis fra meg. Jeg vil ha deg her. Jeg trenger deg. Så forsvinner du. Igjen. Sånn som du alltid gjør. Og det gjør like vondt, også denne gang.

Jeg våkner i tårer. Du var der igjen. I drømmen min. Jeg vet at det er på tide å slippe tak, men jeg får det ikke til. Du er der liksom hele tiden selv om du er så langt, langt vekke. Og jeg savner deg. Om mulig, mer enn noengang. Og det er det som gjør så innmari vondt. For du er her, rett foran meg, men det er faktisk bare kroppen din som er tilstede. Resten av deg har reist et annet sted. De smaragdgrønne øynene dine hjemsøker meg. Det føles ut som de følger etter meg. Det er som et speilbilde og jeg føler jeg ser på meg selv! Du har gitt meg så mye, men samtidig så røvet du fra meg den eneste jeg trengte mer enn noen. Deg!

Jeg klemmer deg! Du blir så glad for å se meg. Et øyeblikks lykke, og det er verdt det. Alle drømmene, alle tårene, alt håpet. Bare for å våkne opp fra nok et mareritt som omhandlet deg. Du som gav meg livet, og som valgte ditt eget vekk. Noen dager vil jeg bare være sint. Velte meg i selvmedlidenhet og sinne. Men jeg får det ikke til. Du fortjener det ikke. Jeg fortjener det ikke. Vi fortjener ikke å ha det sånn som det var. Men fortsatt savner jeg deg. Fortsatt trenger jeg deg. Å fortsatt håper jeg du kommer tilbake til meg igjen! Hele meg lengter etter noe jeg ikke engang vet hva er. Fantasiene er endeløse, og virkeligheten så klar. Du er borte for alltid, og det gjør så helvetes vondt!

Du blir klar, du husker meg. Du gråter, kommer på hvor du er å hvorfor du er der! “Hvordan kunne jeg gjøre dette Tina, jeg mente ikke ødelegge alt. Jeg er så glad i deg. Så stolt av deg. Tilgi meg, Tina. Unnskyld for alt”. Tårene dine triller, det gjør mine og. Jeg holder rundt deg. Hardt. Tar den kalde hånden din i min. Varmer den. Så blir det stille. Du ser på meg, og øynene dine er tomme. Vi fikk 10 minutt. De vanskeligste 10 minuttene som finnes er borte. Du er borte å jeg må ta vare på det vi har igjen! Jeg elsker deg mamma, og det er noe av vanskeligste jeg gjør. 

// Tina

 

Russen som mistet det moralske kompass! I totusenognitten…

Et av de første vårtegnene for meg er når russen kommer frem. Det er det samme hvert år. Jeg blir glad når jeg ser de blå og røde dressene, og alle de forventingsfulle barna som springer etter dere og spør om kort. Det ender opp med både tårer og snørr. Ikke fordi de ikke fikk, men fordi storesøster alltid har fått flere. Det er urettferdig det…men jeg tørket både tårer og snørr. Og priser meg lykkelig for at mine barn fortsatt slipper unna den makabre feiringen det å være russ faktisk har blitt!!

Jeg får frysninger langt ned på ryggen, og lurer på hva i alle dager som har skjedd? Når ble det å ha sex med flest mulig en konkurranse? Kun for å vise frem knute-premien som i virkeligheten er en vulgær virkelighetsforvrengt galskap. Ja, jeg er fullt klar over at vi lever i 2019, men jeg mener fortsatt at vi kan bevare noe av den godt opparbeidede integriteten generasjonene bak oss gav oss i gave å forvalte. Russ eller ei. Dette er forkastelig. Jeg blir kvalm når barna mine som fortsatt er små, sier de gleder seg til å være russ. Det er nesten som jeg tar meg selv i å håpe de velger yrkesfag, så de slipper galskapen det å være russ tydeligvis har ført med seg. Det er rein egoisme når jeg sier at jeg håper jeg slipper å oppleve at de nedverdiger seg selv og muligens andre på de ukene i russetidens eksistens.

Kjære russ 2019, er dere overhodet klar over hva konsekvensene av det dere driver med kan dra med seg? Kjære foreldre? Hvordan kan dette gå dere hus forbi? Kjære menneske, jeg nekter å tro at vi er den mest intelligente rasen på denne jord! Dette er idioti på HØYT nivå! 

«Voldtekt er bra, ja det gjør meg så glad».

«Heroin er verdens beste medisin».

«Ingen er så stygg som du, du burde revurdere livet ditt og hoppe fra ei bru».

«Jeg steiner deg om du er grell»

«Jeg banker deg i hjel om du ikke holder kjeft».

Slik lyder deler av teksten i russesangen «Duracell 2019» som er laget av produsenten som går under navnet «DJ Pøssycat» (info hentet fra dagbladet.no)

Jeg blir kvalm. Jeg er forbanna, og nei! Det nytter virkelig ikke å si at dette bare er en spøkefull sang. Det finnes overhodet INGENTING ved denne teksten som verken er dekadent eller tolerabelt for mitt vedkommende! Ikke bare er det en tekst på mitt morsmål norsk, men den representerer flere aspekter av livet som for meg forbindes med helvete på jord! Voldtekt og heroin. Dere burde virkelig ta dere ei pære, å fjerne den sangen fra jordens overflate. Dere kan umulig vite hverken hva heroin, bank eller voldtekt er! Dere oppfordrer folk som er «støgge» til å ta livet sitt ved å hoppe fra en bru! Som om det var en koselig 17 mai sang for folket!!! Dere kødder faktisk med selvmord, voldtekt og det gjør dere i plenum!!! Dere gjør narr av det, og mener det er satire! Det går ikke an å lage satire av en virkelighet som faktisk eksisterer. Og den virkeligheten gir deg ikke knuter i hua, men traumer for livet!  Den vulgære sangen ligger i min strømme tjeneste Spotify, å begge barna mine er brukere av denne tjenesten! Jeg blir kvalm, og jeg har lyst å skjelle ut hver eneste russ russ jeg ser, for det er de faktiske konsekvensene av at dere tillater dette, og ikke sier STOPP!!!!!!!! Lærere bruker år med mobbe-kampanjer og andre ting fra barnehage helt opp til videregående for at dere skal bli de beste utgavene av dere selv. Å så feirer dere slutten på 13 års skolegang med å hive alt dere har lært ut i en livsførsel som muligens vil prege dere resten av livet! Det var også russ på 80 tallet, 90 tallet og tidlig 2000. Vi var gærne vi, mer nå er det mer vulgære enn en dårlig tysk pornofilm fra nitten pil å bue! Skjerp dere folkens!! Russetiden er en arv dere skal bringe videre. Det skal symbolisere slutten på hard jobbing, og strev for å få til et godt liv som voksne! Det er ikke representativt med det dere driver på med nå! Spør deg selv om dette er noe du vil at dine fremtidige barn skal gjøre, og er svaret nei da tar du deg i sammen å skjerper deg! Med en eneste gang! For dette bringes faktisk videre, enten dere vil det eller ei!

// Tina

 

Jeg bare elsker mennesker og møtene som blir til

Mennesker trenger mennesker for å bli mennesker 

 

Jeg hadde en kjempefin opplevelse idag. Jeg skulle fra et møte til et annet og avtalte derfor å treffe en kompis på Espresso house i Stavanger mellom slagene. Det var på tide. Han har vært der hele tiden, også på mitt værste. Han mista aldri noengang troen på at jeg ville finne veien tilbake. Ikke engang når jeg hadde mista den selv. Han nekter nok å innrømme det, men han blir litt rørt hver gang vi treffes, og uendelig stolt over at jeg fant veien hjem igjen!

Mens vi sitter der, finner han ut at han skal ha seg en kaffe. Vi har begge alltid mye vi skal si, så noen ganger ( ofte faktisk ) blir det både høylytt og ufiltrert. Men samme det, vi har liksom kjent på baksidene ved livet begge to, and we aint afraid to show it! På bordet ovenfor oss sitter det en dame, jeg går utifra at hun er lærer, for det står noe som kan minne om det på laptopen hennes. Og helt riktig, når Thomas med H går for å kjøpe seg en kaffe kommer vi i snakk. Jeg beklager for at vi er så høylytte mens hun sitter der og jobber. Hun hadde ikke fått med seg et ord av det vi sa. Det som skjer under denne tilfeldige samtalen er intet mindre enn et ekte møte mellom mennesker. Totalt forskjellige, men allikevel så like! JEG ELSKER DET!!!!

Jeg håper du leser dette innlegget en gang, du vakre dame fra Bergen som jeg aldri kommer til å glemme. Vi har begge vært gjennom kreft og blitt friske. Vi har til og med blitt operert av samme, fantastiske doktor. På Haukeland. Gullowsen, hvis du leser dette. Vi digger deg! Vi brenner begge for mennesker og det som gjemmer seg bak alle masker. Du jobber med det samme som både meg og Thomas, bare på en helt annen måte. Og du har kjent på kroppen både som lærer og menneske når ting ikke lenger går rett frem. Jeg skulle hatt mer tid med deg, det er så mange ting jeg ville snakket med deg om. Så mange spørsmål jeg ville stil, og så mange spørsmål jeg ville fått. Av deg, og du av meg. Du har erfaringer fra et liv som er verdt og lytte til. Du interesserte deg for meg, for oss. Dette viste du ved å stille dine spørsmål ufiltrert. Men det beste ved alt var at jeg svarte, helt uten skam og helt uten skyld for du bare viste med hele deg at du godtok meg som jeg er. Takk for den gode klemmen, og takk for opplevelsen idag. Sånne møter vil jeg ha mer av. Med mennesker. Som deg. Å med mennesker som meg. Med mennesker som oss! Det var unikt, og jeg kommer aldri til å glemme det.

 

// Tina

Drømmemorgen as usual…

Hei verden 

Det er ofte det jeg tenker når jeg slår opp øynene. Neida nå lyver jeg, for det første jeg tenker er å slå på slumring et par tre ganger, så kommer alt det koselige ramlende over meg med en gang beina er på gulvet. Jeg danser meg inn på badet, syngende tar jeg meg en lang spa-lignende dusj og møter dagen som en sommerfugl som nettopp har kommet ut av kokongen sin…

Æsj! Dette er jo bare en insta-story fra virkeligheten, for livet mitt er absolutt ikke sånn. Jeg hater å stå opp, de første fem minuttene er grusomme og jeg ønsker alt og alle dit sola ikke skinner. Men når jeg får summet meg, og drukket en kopp kaffe er jeg litt sånn halv-klein og klisje aktig der jeg står. Så kommer sannhetens øyeblikk da og jeg plutselig bråvåkner når jeg ser det søvn dratte arrete fjeset mitt i speilet på badet. Jeg stirrer litt tilbake og aksepterer faktisk hun der slitne, halv gamle røya som står der og glor på meg. Yezz I am beautifull, but first lets put on that face…

Hvis jeg har tid da. Noen ganger prioriterer jeg virkelig slumring over tannpuss og kaffe. Da er det bare…femminuttiltogetgårhvorerklærnefraigårpåmedskoapåmedjakkaåensnusunderleppa modus. Det er først når jeg kommer på jobb at jeg får tilbakemeldinger på at jeg bare har et halvt øyenbryn og tannkrem på hele genseren. Sånn er det, og sånn blir det. This is me. Å det er godt nok.

Idag derimot, er begge øyenbryna på, jeg har møter hele dagen og elsker både livet mitt og jobben min. Kaffen er inntatt, jeg slumra bare en gang og klarte til og med å få av sminken før jeg la meg igår. Idag blir en god dag, men den starter aldri sånn 😉 Det er noe som skjer utover dagen og jeg går stort sett alltid til sengs vel vitende om at i morgen er en ny dag, og at den som er over ble bra ! Nyt dagen, folkens…husk og smil, noen er glad i deg 

 

// Tina

 

 

De egentlige heltene

 

Jeg har vært på vei hjem hele livet.

Endelig fant jeg meg!     // Tina

 

Gjennom andre mennesker tilegnet jeg meg massevis av egenskaper jeg i utgangspunktet ikke hadde. Og de var nødvendigvis alt annet enn gode. Men de blir en sannhet, og du tror på dem. Så satt jeg der. Voksen og alene. Igjen! På institusjon og skulle bearbeide alle tapene. Ikke alle seirene over alt jeg hadde fått til, alt jeg hadde oppnådd. Men det jeg hadde kasta bort, mistet og tapt. Det er da man tar ett oppgjør! Det er da du bestemmer deg. Hva har du igjen å leve for? Hvem har du rundt deg? Hva ønsker du å oppnå? Og hvem ønsker du å være? 

Det er da du snur, skammen går fra å være et dypt mørke, til å bli ditt moralske kompass. Hun vil jeg ikke være, mammaen som ruste seg fra sine barn, datteren som svindlet sine foreldre, søsteren som aldri fikk bli kjent med sine tantebarn. Du må våge å ta de oppgjøra. De vondeste først. Litt etter litt, så skjer det. Du frir deg selv fra lenkene du har tvunget deg selv til å bære. Så begynner du på ny. Det er som å skifte ham tror jeg. Du erkjenner, renser deg selv, tilgir og går videre. Du lærer deg å leve liksom, med alle disse sårene du har påført deg selv og andre. Du plastrer deg selv sammen igjen. Gjennom andre mennesker heles du. Bit for bit. Dag for dag. Bare for idag. En dag om gangen.

Bit for bit lappet vi meg sammen, et skritt frem og så to tilbake. Jeg ble utfordret og konfrontert. Jeg merket at jeg ble viktig for andre mennesker. Jeg var viktig, og sakte men sikkert trodde jeg på det de sa til meg. De var glad i meg, og ville meg vel. Maskene forsvant og frem kom jeg. Sårbar og liten, men samtidig sterkere og mer fokusert enn noengang. Jeg følte meg til tider uovervinnelig. De lot meg føle akkurat det. For aldri er et menneske så sterkt, som når det tør å vise seg sårbart!

Jeg har lenge hatt mange rundt meg som har snudd livet sitt! I mange år faktisk. Det var jo ikke første gang jeg prøvde å snu livet mitt. De var alltid der, men jeg pusha dem fra meg hele tiden. Om igjen og om igjen. Men så var de der igjen, ga meg ikke opp liksom. Jeg er ingen helt, langt der ifra. Jeg er helt i begynnelsen på min nye reise i livet. De som har gått veien før meg, de som har snudd og stått for valget sitt, om igjen, og om igjen og om igjen! Det er dere som er heltene i min historie. Det er dere som er krigerne og det er dere som er bærere av håpet og motet som dere videreførte til meg. Jeg hadde aldri klart noe uten dere. Fagpersonene og instansene rundt er bærebjelkene, mens dere med samme erfaring er veggen. Og når jeg til slutt fikk tillit og lente meg inntil veggen sammen med dere, har jeg liksom bare stått der og blitt stødigere og stødigere. Det hadde aldri gått uten dere. Jeg hadde aldri fått tilbake det viktigste. Det viktigste var det kun dere som kunne gi meg. Håpet! 

#endeligfantjegmeg #hverdagshelter #fortell

-Tina-

 

 

 

 

 

 

 

Plastisk kirurgi og evig lykke!

Jeg oppleves nok som ganske arrogant når jeg skriver at jeg sjeldent leser blogger. Men det er helt sant. Jeg leser noen, og de er så få at jeg kan telle dem på to hender. For sannheten er at jeg blir provosert, irritert å rimelig forbanna av stort sett alle de som holder seg på Norges toppen i blogg-land. Endelig ser jeg en headliner som kan minne om noe med innhold og fornuft, så klikker jeg på linken å hører meg selv komme med de velkjente frasene og lydene som følger med min dårlige evne til å mentalisere når jeg blir provosert! For jeg blir det.
Det er direkte innholdsløst, lettkledd og sykt dårlig skrevet. Det eneste dere stort sett representerer er en virkelighetsfjern idioti. Hva er det dere rømmer fra? Her sitter jeg å uttaler meg om mine problemer, men vet du. Det har jeg også lov til. Jeg satte bremsen på, å tok tak i problemene mine. De få utfordringene dere velger å nevne inni alle lettkledde bilder og store hus blir virkelig bare oppkast for meg. Det må være mer med dere enn det dere presenterer? Eller er det sånn “what you see is what you get”? Da er listen lagt rimelig lavt jenter…overgår utseende virkelig alt? Hjerne og intelligens er ikke-eksisterende faktorer i denne gata, og dere påvirker halve Norge til å glemme hjernen vi ble utdelt med.
Jeg tror vi flykter fra det samme. Dere inn i botox og utseende. Jeg inn i stoff og alkohol. Poenget mitt er at vi har alle våre greier, men den der perfeksjonismen er muligens vår tids nye alkoholisme. Avhengigheten er skremmende lik på absolutt alle måter! Dere hekter dere, alltid noe nytt å fikse på, noe som kan bli bedre. Men hva skjer når det ikke er mer å gjøre? Når alt tilsynelatende er perfekt? Og hva er det som gjemmer seg bak det dere presenterer for hele Norge? Ikke en eneste av dere har jeg sett ufiltrert og ekte. Og det er dere som er forbildene våre unge ser opp til idag. Det er jo helt insane…

Dere har et ansvar, og dere driter i det!

Når vi ser en giftslange fryser vi til is, når vi lukter røyk så rømmer vi. Frykten tar over og vi reagerer desperat for å føle oss trygge. Det er biologisk og primalt. Jeg fryser til is av sånne som dere, og jeg er ikke den eneste. Det finnes tusenvis av unge jenter som lever gjennom det dere representerer og som er helt i starten av livet, allerede på jakt etter det perfekte. Noen må si stopp. Flere må si stopp. Jeg sier stopp.
Alt for ofte sies det at traumene våre bare sitter i hodet. Det gjør de!
Men smertene er ekte. Vi føler dem. I musklene, i cellene, i hjertet og i hodet. Det gjør vondt, å vi må deale med det! Det finnes ingen quickfix, ingen rus som kan få det til å forsvinne, ingen skjønnhets operasjon som kan gjøre deg fri, fra det du strever med på innsiden. Den eneste forebyggingen er å snakke sammen. Om det det egentlig handler om. Finne løsninger, våge å være seg selv. Vi må oppfordre de unge til å be om hjelp. Så kan vi fortelle vår sannhet. Slik at også de kan åpne opp om sin. Når de selv er klar for det. Istedenfor å operere noe, eller rømme gjennom rus, må vi våge å tro at man kun kan fikse seg selv ved å erkjenne, ikke sammenligne. Og ved å gå gjennom det…ikke på siden av det. Det er et mørke man aldri kan rømme ifra. Akkurat det vet jeg alt om!

 

-Tina-