Å lete etter feil, eller å grave etter mangler?

Jeg er ikke hjernevasket. Heller ikke hjerneskadet. Ikke sist jeg sjekka iallfall. Og med tanke på alle de utredningene jeg har vært gjennom er jeg nesten sikker på at jeg hadde fått en diagnose på det også, hvis det hadde vært tilfellet!
Jeg er glad jeg bor i Norge! Så ufattelig takknemlig for landet jeg bor i, med alle paragrafene, reglene, rettighetene, helsevesenet, skoleretten, velferden, skatten jeg betaler, politiet vi har, politikerne jeg er med på å velge og demokratiet jeg har vokst opp i. Jeg er takknemlig for at vi har et barnevern. Som verner om de barna som trenger det! Som kan hjelpe! Ikke slukke branner. Men hjelpe! Forebygge. Redusere og reparere. For gudene skal vite at ikke alle barn har et slikt vern. Jeg oppfordrer dere alle til å se filmen Kapernaum, så kanskje du ser det på en litt annen måte! Men en aller annen gang, langs veien. Skjedde det noe. Og det derimot, det vet jeg ikke om er fullt så bra!

Vi skal absolutt verne barna, de kommer først. Men på den andre siden har også foreldrene krav på rettssikkerhet og ryddige prosesser. De har også et rettsvern. Det skal være lov til å protestere dersom man mener det er begått urett gjennom behandlingen. Det kan man jo, i stort sett alle andre forhold i livet. Er man uenig klager man og går videre til den etaten problemstillingen blir behandlet i!
En vanlig problem-stilling er ofte at foreldre i barnevernssaker blir forhåndsdømt, stigmatisert og umyndiggjort av et tilsynelatende fungerende og oppegående system. Og hva skjer når da barnevernet gjør feil? For det gjør de! Det er menneskelig å feile sies det, men er det alt etter hvem som gjør den? Hvor skjer feilen og hvem blir både den lidende og tapende part? Barnet, foreldrene eller begge? Når skal vi våge å begynne å snakke om dette? Og hvem skal våge å starte diskusjonen? Hvordan kan vi løse det? Hvordan kan vi få det til å fungere? Og hvordan skal vi gå frem?
Mange opplever at barnevernet skjuler seg bak taushetsplikt og at de blir nærmest uangripelige. For da å bli hørt, går man til frontalangrep på menneskene bak yrket. Det blir trusler og hets, bilder og navn. Desperate mennesker blir som sultne ulver og ulver trenger flokken sin. Man søker trøst og forståelse hos andre som har opplevd det samme. Det blir grupperinger, det blir destruktivt, det blir kampanjer og det blir hat! Det blir krig, og i krig er alt lov! Og jeg, jeg forstår det!
Dette er ikke bare en rettsstat uverdig, det er uverdig for alle parter involvert! 

Når jeg leser ordet tvangs-adopsjon, da skjer det mye med meg! Jeg blir sint, skuffet og veldig veldig trist! Jeg har venner i min omgangskrets som har opplevd dette på kroppen. De lever i en kontinuerlig krise, hvor kanskje de viktigste spørsmålene i et menneskets liv muligens forblir ubesvarte for all tid!
Ja, så reddet man mest sannsynlig det barnet fra et liv jeg aldri kan se for meg. Samtidig som man frarøver dem muligens den viktigste verdien på denne jord. Identiteten! Hvis ikke dette er urettferdighet, da betviler jeg alt det jeg egentlig vet! “Mest sannsynlig”, er i min verden veldig ofte feigt! Det er et begrep jeg mener man kan gjemme seg bak, hvor man slipper å ta ansvar. For man vet jo egentlig aldri, man antar og håper at det var til det beste! Noen ganger tar man feil. Er unnskyld da nok?

Foreldre vet som regel ikke om sine egne rettigheter. I noen tilfeller vet de ikke engang at det finnes rettigheter verken for ivaretakelse av seg selv, eller av barnet. Jeg kan selv kjenne smerten lagt inni hjerterota, når jeg går tilbake til begynnelsen, og behandlingen jeg fikk når det røynet på som verst! Du er ikke god nok, du er ikke god nok. DU ER IKKE GOD NOK! Hva med å starte med å finne ut hva som ikke er godt nok? Nei, ingenting er godt nok! Hvordan har det seg da at jeg har to velfungerende, oppegående barn som både har verdier og meninger, empati og masse omsorg i seg? Hvordan har jeg klart å stable livet mitt på beina igjen, etter at de fleste rundt meg sa jeg både var behandlings-resistent og ikke veiledningsbar! Noe var godt nok! Noe inni meg fungerte. Kunne ikke noen bare sagt det til meg. Hele livet bugner over av ting som ikke er gode nok. Man trenger ikke lete etter feil, men av og til må man grave etter det gode.
Når skal vi begynne å gjøre hverandre bedre istedenfor å utslette alt som allerede er godt?
Her har vi en jobb å gjøre, og vi må begynne å gjøre den…! På tvers av yrker, på tvers av titler, og på tvers av det vi per nå mener er det riktige! Hvis alle gjør noe rett, tenk på hvor bra det kan bli hvis vi gjør enda mer i sammen?

Jeg mener vi skal være forsiktig med å forhåndsdømme og generalisere hverandre! Basere liv og lykke på det det betyr for den enkelte? Bragder og seire? Nedturer og tap? Verdier og synspunkter? En seier for meg, er ikke nødvendigvis en seier for deg! Et nederlag for deg er ikke nødvendigvis et nederlag for meg! Å lykke for meg er ikke nødvendigvis lykke for deg! Vi er ulike. Å vi er unike. Hver og en! Bare tenk på hvor bra vi kan være, hvis vi er mange flere sammen!

// Tina

Vær forsiktige kjære landsmenn, så vi ikke slår sprekker i fasaden!

Noen kan tenke, hva er det som er galt med denne dama? Uttaler seg om alt og alle og har knapt nok fått orden på eget liv, før hun buser ut med meningene sine om tema som omhandler vårt gode land. Helt allright. Jeg vil jo ha fokus på det jeg skriver om. Det er viktig, for meg i allefall! Så kan vi ta mine feil og mangler innimellom. For dem skal gudene vite at det finnes mer enn nok av!

Mens det i andre verdensdeler drepes både på barn og uskyldige, sitter vi her i vårt gode land Norge. Verdens beste land! Et av de rikeste. Det rikeste kanskje? Vi er barn av olja! Oljebarna vet du. Husker dere oss? 70 & 80 talls kidsa som vokste opp når Norge gikk fra et land i krise, til å regjere på toppen når det kommer til rikdom. Men det er kun her vi regjerer og. Vi har mye og lære fra resten av verden! Vi godter oss med både gratis helsehjelp, fri skolerett, fri rettshjelp, junkfood, økofood, treningstilbud i flust, aktivitetstilbud for alle aldre, eldrehjem, barnehjem, kirker, moskeer og soning av fengselsdommer i instutisjoner som jeg har hørt trasher hele eldreomsorgen med god margin. For ikke å snakke om NAV, hvor vi får penger til å både bo, ha strøm, spise, handle klær og møbler når vi av en aller annen grunn ikke kan jobbe! Vi får alt…rett i hendene! Men vi er ikke fornøyde!
Det bevises dag etter dag, når jeg blar opp side på side på theworldwideweb og skjemmes. Hver eneste dag skjemmes jeg! Over å være Nordmann i verdens beste land! Hva er galt med oss, og hvor var det det gikk så galt? Vi er bortskjemte. Ingenting er godt nok!

Vi er ikke fornøyde med en dritt. Mye vil ha mer, å fanden vil ha fler! Og fler får han. Griske, late, utakknemlige nordmenn. Jeg kjenner det spenner seg i hele magen min, å skjellsordene hagler i hodet mellom slaga. Hvordan er det mulig? De store oppslagene handler ikke om barna som drukner på flukt fra et liv i krig, det handler ikke om alle menneskene som selges som slaver til sexindustrien og andre industrier jeg som bor i Norge heldigvis ikke vet noenting om. Det handler om bolle-forbud og politikere som lurer til seg penger gjennom svindel. Det handler om Bollestad sin menighet som fremstilles som rasister, og hvordan barnevernet har Ropstad i sin hule hånd fordi kona hans er barnevernspedagog! Det handler om hva kongen spiste til frokost og sommerkroppen 2019. For helsikken, ta på deg en bikini, stapp kroppen din oppi så er du i mål. Sim salla bim.
Vi har aldri vært så psykisk syke som vi er nå. Selvmordstallene stiger, men det blir det nesten ikke snakket om! Det kan jo hende noen synes det blir ubehagelig å lese om! Djiiiiizlouise!
Utifra mediefokuset så finnes det omtrent ikke kriser i dette landet, så da driver vi heller hverandre fra vettet! Vi fokuserer på alt annet enn det det engang handlet om, vi er blitt en gjeng med sauer som løper i samme retning bare for å baksnakke den og de som kom sist! Vi skal ha kjønnsnøytrale titler på alle stillinger. Å for meg blir det bare for dumt! Det finnes mennesker som har reelle utfordringer, og det får omtrent ikke plass i verdensbilde vi nordmenn presenterer for hverandre! Glass-landet i nord, som er så redde for å knuse bilde resten av verden har på oss at vi lukker det inne!
Samtidig som de reelle problemene og utfordringene vokser over hodet på oss rett foran nesen vår, så fokuserer vi på det som for meg på godt norsk kalles piss! Hva om en dame er lensmann? Eller rådmann ? Nei, nå skal det virkelig ryddes opp i den skjeve kjønnsbalansen gjennom å gå for kjønnsnøytrale titler. Is there anybody out there? Er det virkelig hit vi er kommet? Vi bruker mangfoldige millioner kanskje milliarder kroner på å skifte navn på både oljestats selskapet vår, og nå også på det som engang kalles Norges Stats Baner! Ingenting er godt nok. Velkommen til Norge. Hvis du er så heldig at du i det hele tatt får komme inn. Nei, for min del så er jeg veldig takknemlig for at jeg vet en ting å tre om hva liver egentlig handler om, for jeg hadde ikke overlevd et sekund i den overflatiske bøtteballetten vi så fint kaller det norske samfunn…

// Tina

Fosterhjem og pedo-nettverk!!!

For noen dager siden våkna jeg opp til en melding på fb-siden min. Denne omhandlet fosterhjem og vedkommende hadde møtt meg i forbindelse med fosterhjems rekruttering. Jeg ble skjelt ut etter noter, og valgte og ikke svare verken på tiltale eller spørsmål…Feigt kanskje, men jeg orka ikke! Hvordan jeg som har vært et offer for barnevernet selv kunne gjøre noe sånt som dette? Om jeg var klar over at jeg er med og bidrar til at barn blir offer for menneskehandel og utsatt for pedofile nettverk. Om jeg fikk betalt av staten for å gjøre dette eller om jeg er hjernevasket? Om jeg ønsket mine egne barn et liv i helvete?

JA! , jeg er hjernevasket! Og takk Gud, for at noen endelig klarte å vaske hjernen min ren for alt oppkastet som dere parasitter fortsatt driver og nærer dere selv og hverandre med! Beklager og måtte opplyse dere om at dere fortsatt ikke eier et snev av selvinnsikt, og skylder alt som har gått galt i livet deres på alle andre!
Ja, jeg jobber sammen med Bufetat for å rekruttere flere fosterhjem! Så kan dere kalle meg både det ene og det andre, men tro meg når jeg sier at samvittigheten min er helt ren når jeg sitter i panelet der å forteller MIN historie, og hvorfor nettopp det å være fosterhjem er så innmari viktig! Dere skriver om pedo-ringer, incest-nettverk, overgripere, kriminelle, etc. Å dette er kun noen av synonymene jeg leser vedrørende emnet. Dette blir de kategorisert som, og mennesker av alle slag hiver seg på og uttaler seg om fosterhjem på det mest nedverdigende. De jobber visstnok i en organisert barne-industri, der de både kjøper, selger og utnytter små barn. De er kjøpt og betalt av barnevernet, og barneverns ansatte gir nyfødte barn til venner som ikke kan få egne barn. De lager egne bekymringsmeldinger for så og kidnappe små barn ut av fødestuen.
Dette er konspirasjons teorier utav en annen verden. Og jeg blir så sint og så forbanna at jeg har skrevet dette innlegget tre ganger fordi det kom så mange skjellsord at det kunne ikke stå på trykk. Men nå er det faktisk nok! Noen må si noe, for mange sier mye men ikke til dem det gjelder.
Jeg er dritlei av å se at fosterhjem blir skjelt ut og kalt de groveste ting. Dette er mennesker som jobber for å gi barn trygghet, forutsigbarhet, stabilitet og kjærlighet, når vi som foreldre ikke får det til. Om det er for en periode eller for lang tid! Det er mye opp til den enkelte og endringen vi er villige til å gjøre for å få barna våre hjem igjen! Disse menneskene jobber for at barna våre skal få egne verdier, som integreres i dem og de gjør en helvetes god jobb! Istedet for å kategorisere dem som jordas avskum, burde dere hylle dem for at de gjør en av de viktigste jobbene som finnes! Det er ikke barna sine feil at de ikke kan bo hjemme, så spar dem for en allerede fucka barndom med og heller støtte opp fosterforeldre og den fantastiske jobben de gjør! Ja, det finnes unntak! Men det er fåtallet. Heldigvis.

Dere skader ikke barnevernet med disse absurde teoriene deres, men dere lager fantasier og gjør det nærmest umulig for gode mennesker og velge denne oppgaven. Hvis dere som sitter på nettet virkelig har denne informasjonen om mennesker, så melder dere det til politiet og det blir opprettet sak! Men istedet for å gjøre det så sitter dere og fyrer hverandre opp og koker sammen vemmeligheter selv de særeste av oss setter spørsmålstegn ved! Skjerp dere, å ta heller et dypdykk inn i deres eget liv, å fokuser på hva dere burde endre! La fosterforeldre få gjøre den oppgaven du ikke mestret! Så kan de gjøre det de så inderlig prøver på! Nettopp å hjelpe små barn, istedet for å reparere voksne!

// Tina

Livet, skåner ingen!

Stort sett hele livet mitt har jeg spilt en rolle. Jeg har prøvd og fremstille meg selv som selv som tøff, uredd og beinhard. Sannheten er at de fleste dager har jeg vært alt annet enn dette. Jeg har følt meg så liten, og vært så ufattelig redd. Jeg har skreket og grått. Både stille, uhemmet og med null kontroll. Jeg har vært sint og jeg har konsumert mørket i meg. Jeg har vært ensom, isolert meg og spilt ut alle jeg hadde rundt meg. Og jeg har kjent på en urettferdighet jeg ikke kan beskrive.
Store deler av dette livet har jeg brukt på de evige slagmarker, hvor krig og fred går hånd i hånd. Død og liv likeså. Man vet ingenting. Har null kontroll. Man lever i et evig sjansespill hvor forutsigbarhet og trygghet er ikke-eksisterende faktorer. Og man får sjanse på sjanse til å rette opp de feila man har gjort. Noen klarer det på første forsøk, noen klarer det på tredje og andre sånn som meg klarer det til slutt! Det viktige er og aldri gi opp. Du kan gå på trynet og ramle 99 ganger, bare du reiser deg 100!

Jeg har jo ikke flytta noen fjell, men jeg har funnet en måte å bestige mitt fjell på. Jeg fortsetter å klatre hele tiden. Hver dag. Noen dager stopper det helt opp, mens andre må jeg gå ett stykke tilbake å prøve en gang til. Noen dager trenger jeg hjelp, mens andre dager bare seiler jeg avgårde. Det går liksom ikke rett opp, og beint frem dette fjellet mitt. Det er hindringer og utfordringer hele tiden. Men jeg håndterer de, og jeg får hjelp når jeg trenger det. Jeg har et nett av sikkerhet rundt hele fjellet mitt. Det er den store forskjellen på nå og før. Og det funker. For meg.
Min måte er ikke den riktige måten, men noe av det jeg har lært kan jeg viderebringe til andre i håp om at bare en muligens tar det til seg. Alle behandlinger jeg har vært på, alle menneskene jeg har møtt, alle erfaringer ved det å leve har sådd noen frø som endelig fikk litt næring. Og disse begynte etter hvert å spire. Så blir det litt tørt, og jeg må fylle på med næring.
Mange spør meg om jeg ikke er redd for å gå på trynet. Hva er det som er så farlig med å tryne litt? Det er ikke nødvendigvis et nederlag. Men dessverre så er det nettopp det så mange tror. Det ligger så mye skam i det og ikke få det til. Og skammen, den frykter vi, og gjør dermed mye for å slippe å kjenne på den.
Snu det, bruk det heller som læring. Som et kompass på hvor du ikke skal. Kartlegg deg selv, bli kjent med dine svakheter og utfordre deg på de så de kan bli dine styrker. Det handler om å øve. Øv på og holde ut, tren på å stå i det. Våg å gå ut av komfort sonen og kjenn på ditt eget ubehag. Du må trene fornuften til å vinne over følelsene. Ellers mister du deg selv om igjen og om igjen og om igjen. 
Arret på magen min er for meg selve beviset på hvor skjørt livet er, hvor mye jeg har å tape hvis jeg ikke tar meg selv på alvor! Inni magen min bodde begge mine barn. Deres liv begynte her. Inni magen min bosatte også døden seg, i form av en ondartet kreftsvulst. Men jeg vant over døden, og jeg fant igjen livet. Om igjen og om igjen er det liksom bare der. Livet. Noen dager sliter det og drar i meg som en storm. Andre dager elsker jeg hele aspektet og alt er som en drøm. Men jeg har det. jeg eier det og jeg lever det. Og livet det fortsetter, og det skåner absolutt ingen!

// Tina

 

Jeg ser deg!

Jeg står på badet. Øynene mine møter hennes. Noen dager er de tomme, andre dager hatske og fulle av forakt! Det varierer sånn, hele tiden. Og jeg holder på å bli gal. De sa dette var det beste. Men de fleste dager lurer jeg virkelig på hvordan de andre har fått det til. Jeg hater meg selv, og øynene mine er beviset. Jeg orker ikke se meg selv i speilet en gang! Jeg tviler på mye. Tviler på alt. Det jeg tviler mest på er om jeg noengang kommer til å bli meg selv igjen. Hvem enn det måtte være!

Dagene går på et vis! Det skjer så mye at jeg får ikke tid til å tenke! Heldigvis. Sånn sett kan dette kanskje være akkurat det jeg trenger. Ingen tid til å tenke på alt jeg sakte men sikkert ødela! Ikke før kvelden kommer og jeg ligger i senga. Da er de der igjen. Tankene og skammen rundt alt jeg har fucka! Heldigvis kanskje, er noe fortsatt normalt i min forskrudde hjerne!
Dagene går, de blir til uker. Jeg skjønner ikke hvorfor alle sier denne plassen er helvete på jord. Det er beinhard struktur og rammene rundt oppholdet er ganske crazy. Men sånn utenom det så er det ganske chill. Jeg slipper iallefall unna den jeg frykter mest. Meg selv! Henne vil jeg ikke dele med noen. Jeg skyver heller de andre vekk. Sånn som jeg alltid gjør. Med alle! Lager litt drama og skaper intriger. Så slipper fokuset være på hvor fucka jeg egentlig er. Hvor vanskelig livet er blitt! Hvor mye jeg har ødelagt! Både for meg selv og andre. Og hvor utrolig mye sorg jeg bærer i hjertet mitt, som jeg ikke orker å slippe ut! Det er enklere når de andre får fokus! Da kan jeg fortsette med mitt, og gjemme meg bak den store kjeften min…skrike litt, lage litt leven og holde fokuset borte fra min store skrekk! Meg.

Jeg får det til en periode! Men så er det noen som skjønner hva jeg holder på med! De avslører meg og det er så flaut! Så mye skam jeg bærer på! Jeg nekter. Tar det ikke innover meg. Jeg skjønner ikke hva de snakker om! Manipulerer? Lyver? Jeg? Dette kjenner jeg meg virkelig ikke igjen i, og de kan alle dra dit sola ikke skinner!!!
Det er plutselig blitt vanskelig å lyve for seg selv, men skammen er så enorm at jeg klarer ikke møte meg selv akkurat nå! Jeg vet det jo, klart jeg vet det. Men det går en tid før jeg tør og si det høyt! Jeg er så redd for å eie det. Det blir jo så vanskelig å gå tilbake da, til å gjøre det jeg alltid har gjort. Det jeg vet om, og det jeg kan! Det eneste jeg kan!

Jeg skjønner det ikke helt, samtidig som jeg er fullstendig klar over det! Jeg alltid har jo alltid gjort det! Det vet jeg! Det er integrert i meg. Jeg har gjort det så lenge at jeg kan ikke huske en tid i livet mitt da jeg ikke gjorde det. Og plutselig ser de gjennom meg! Kjenner seg igjen og avslører meg. Nei, dette er ikke greit. Jeg nekter og la dem vinne. Jeg må finne en ny strategi. Det klarer jeg! Bare gi meg litt tid. 

Så jeg prøver. Å stenge de ute. Vise hvor vondt jeg har det. Krokodilletårer kalles det. Spiller offer-rollen helt ut! Fortsatt nekter jeg og ta det inn over meg. Skiller meg selv fra den personen de beskriver, og gir de litt men egentlig ingenting. Holder dem på en armlengdes avstand. Lytter, observerer og smeller med kjeften. Det er forøvrig det sistnevnte som er mitt våpen. Helt til det ikke er det lenger. Tårene som renner er ukontrollerte og vonde. Fytti helvete så vondt det gjør. Så mye jeg har ofra, så mye vondt jeg har gjort de rundt meg. Alt jeg har bygd opp for så å rive det ned! De jeg er så glad i som jeg har tatt med meg i fallet. Konsekvensene de må ta for mine egoistiske handlinger! All deres smerte er nå blitt min. Jeg skulle ønske jeg kunne bære all smerte alene. Det fortjener jeg! Det fortjener de. Som er uskyldige oppi dette kaoset jeg er alene om og ha forårsakt! Det er overveldende og grusom. Hva er det jeg har gjort, og hvordan skal jeg komme meg videre?

Hadde ikke mennesket hatt evnen til å glemme, hadde vi vært gale alle mann! Så jeg pakker ut, og jeg pakker inn. Litt etter litt. Jeg skriker. Ikke til de jeg bor med, men til meg selv. Jeg kjefter. I mange måneder projiserer jeg min egen selvforakt ut på de jeg bor med. De er så skrudde, så fucka. Så ødelagte og mislykka. Jeg skriker og de lar meg. For både de og jeg vet. At den jeg egentlig kjefter på. Det er meg selv! 

// Tina

 

Jeg har så mange personligheter, jeg vet ikke hvem jeg skal velge!

Det er mange som spør meg om hvordan jeg endret meg. Hvorfor jeg gjorde det? Når jeg skjønte at bunnen var nådd? Hvor jeg var når jeg tok valget? Og mange andre ting! Åh, hadde det bare vært som en Oscar nominert film fra virkeligheten…

Helt ærlig! Det er ikke noe som skjer over natten, men jeg liker godt å pynte på det, å  fremstille det som en romantisk komedie fra Hollywood! “Jeg var så sliten, kroppen var nedbrutt og hodet tomt. Jeg hadde hatt x antall overdoser og så bare gikk det opp for meg…” Åh så rørte de rundt meg blir! Det er jo bare helt nydelig, og en virkelig fin og modig historie…
BUMMER! også denne prosessen startet i egoismens lenker! JA, jeg var sliten, kroppen min sa tydelig fra at nok var nok. Hodet var rørete som aldri før, og bunnen var virkelig nådd! Sånn for real liksom. Men det var ikke dermed sagt at jeg skulle slutte og ruse meg helt. Jeg skulle bare komme meg til hektene, få tilliten tilbake fra de rundt meg og så skulle jeg fortsette. Bare med og ruse meg litt igjen. Denne gangen skulle det virkelig gå bra, ingen skulle finne utav det. Djiiiiz…ingen romantisk komedie akkurat, men snarere enn true-crime, sci-fi komedie fra virkeligheten. Den dag i dag er det er jo bare helt absurd at jeg i det hele tatt hadde disse tankene. Men skal sannheten frem, så må den frem som den er! For dette er en prosess, en livsstil. Den kommer ikke over natta, uansett hvor fucka man er, og uansett hvor langt nede man er både fysisk og mentalt. Så må man jobbe. HARDT og lenge! Hver eneste dag, resten av mine dager skal det jobbes…med holdningene som var nær ved å bli min ende…

Først og fremst så gikk jeg fra fra total isolasjon til et fellesskap. Altså, jeg mener ikke isolasjon som det og nødvendigvis være alene. Men som å være ensom. Uansett hvor mange mennesker jeg hadde rundt meg, og hvor mange jeg omgikk så var det den ensomheten altså. Den preget meg alltid i større eller mindre grad. Det var alltid noe jeg skjulte. Alt i fra de små tingene til store alvorlige løgner. Jeg kunne ikke fortelle dem til noen, da røyk jo fasaden. Å den tanken skremte meg mer enn noe. Men så ble jeg endel av et felleskap. Et rigid regime sådan på Veksthuset. Jeg hadde 21 speil rundt meg daglig. Hele tiden var det noen der, til og med når jeg sov. Jeg hadde ingen plass å gjemme meg! Dette var begynnelsen på slutten! Og identitetskrisen fulgte hakk i hel…

 

// Tina

Min prins er narkotika og alkoholen min konge!

Jeg får tilbakemeldinger på at jeg fremstiller det å komme seg ut av et rusmisbruk som en enkel oppgave! At jeg nærmest oppfordrer andre mennesker til å gønne på, “for bare gjør som meg så går det sikkert bra”! Jeg kjenner meg virkelig ikke igjen i denne fremstillingen og har faktisk behov for å forsvare meg en Skjærtorsdags morgen!
For det første, det er en alvorlighetsgrad her som veldig ofte blir glemt. Misbruk av rusmidler var det lenge siden jeg holdt på med. Det er nærmere 20 år siden det gikk over til noe langt mer alvorlig! Avhengighet. Å skal jeg fortelle deg en hemmelighet, jeg ble dratt mot det allerede som barn. For mørket, det bor i meg! Jeg må kjempe hver eneste dag for å holde meg i lyset…

Det er mange som snakker om bruk og misbruk. Veldig få snakker om sykdommen avhengighet! Men jeg, jeg vil snakke litt om den…igjen! Dette er en repost fra et ganske gammelt innlegg! Og jeg, jeg mener fortsatt AKKURAT det samme!

Det hele startet med en artikkel på Facebook som omhandler ekteparet Mona og Arne Bratland, som mistet sønnen sin i en overdose bare 21 år gammel! Saken i seg selv er bare forferdelig og trist. Men det som skjer rundt den, og debattene som sporer helt av i den opplever jeg som tragisk, provoserende og ganske skremmende.

TV2.no skriver en artikkel om dette som publiseres med overskriften «Bruk av narkotika er blitt normalisert»  Jeg ser emojiene flagre imot meg, og det jeg leser når jeg følger tråden nedover er horribelt. Vi er langt utenfor det som innlegget i utgangspunktet handler om, å ett stykke far away fra realiteten. Nå håper jeg med dette innlegget å engasjere dere som har gått en vei til å hjelpe meg å sortere. For jeg lurer på om vi lever i en illusjon eller om deler av samfunnet er på vei på kjøret.

Hvordan kan vi, mennesker som har levd på kanten med rusmidler i en mannsalder forsvare å forklare et rusmiddel over ett annet? Hvordan kan vi gå ut med holdninger som påvirker mer enn det vi selv egentlig er klar over? Hvordan kan vi sitte på behandlings instutisjoner å flagge for en ruspolitikk med en ting som mål? Legalisering? Jeg klarer ikke med beste evne å forstå det!!!

Og hvordan dette i det hele tatt ble en debatt, er jo det interessante her! Den eneste sannheten er at det er like mange meninger som det er personer! Jeg syns derimot det spesielle rundt denne tråden er at vi som har gått over fra bruk til misbruk omtrent ikke nevner avhengigheten! Det blir en slags konkurranse om hvilket et av 2 rusmidler som er best eller værst! Alt etter hvordan det tolkes!!!! Shit altså…en hjerne er en hjerne å omfanget når det gjelder skader varierer fra person til person! Jeg har en mamma så drakk på seg hjerneskade, venner så aldri har blitt seg selv igjen pga psykiske lidelser knyttet til cannabis, å har ikke tall på hvor mange vi har mistet av den ytterste konsekvensen, død! Hvorfor diskutere hvilket rusmiddel som er best når det eneste SOLEKLARE er at begge er livsfarlige på hver sin måte? Her snakker vi evidensbasert forskning folkens!

I min siste runde med rus handlet det ikke om hvilket rusmiddel jeg brukte. Det handlet om for meg hvordan jeg ble når jeg ikke fikk det i meg. Samme hvilket. Jeg som andre hadde de jeg foretrakk, men var ikke de tilgjengelige så brydde jeg meg ikke hva jeg fikk i meg. Bare jeg hadde noe så jeg klarte å holde meg litt frisk til jeg fikk ordna det andre.

Alkoholikeren setter ikke brennevins flaska på kjeften på morgenen kl 07 fordi nachspielet ikke er over. Heroinisten trykker ikke en smell med dop i lysken sin fordi at nå er det fest! Det er nedverdigende å et liv ingen fortjener å leve! Og så blir dette bagatellisert for ungdommen røyker bare litt hasj!!!! Vi som vet hva det går i har et ansvar her! Og det må vi søren klare å stå for. Åpenhet med ungdommer rundt rusmidler er livsviktig å nødvendig…og det er det som er forebygging i praksis!!!!!
Det kokte for min del ned til holdninger. Det var en store del av programmet på Veksthuset! Og det er ingen tvil om hvilket rusmiddel som er det værste. For kroppen MIN. Å hvilket som er det værste for hodet MITT. Det finnes også evidensbasert forskning på hva ulike rusmidler gjør med hjernen og kroppen! Men for guds skyld. En hjerne er som sagt fortsatt bare en hjerne, og hvordan den reagerer på ulike rusmidler er helt individuelt og ikke noe man oppfordrer noen til å gamble med. At mennesker som vet hva det går i oppmuntrer til bruk av ett i stedet for ett annet er for meg et tegn på uvitenhet og dårlige holdninger. Men vær så snill hør kjære ungdom å tro meg når jeg sier…Dette er VIRKELIG IKKE en sjanse det er verdt å ta!

Vi er kommet langt i verden når det gjelder forskning på rus! Det er ikke der vi har en vei å gå. Det handler om holdninger folkens, å endringen som etterlyses starter med deg selv!!!!

// Tina

St.Olav russen 2019! Jeg beklager at dere gikk under samme kam som idiot-russen 2019

Når man har sterke meninger og stikker hodet frem, så må man også tåle tilbakemeldinger av ymse slag. Jeg fikk i går en tilbakemelding på innlegget mitt til russen.

Hvorfor skylder du på ungdommene? De visste ikke hvilken tekst denne voksne “musikeren” kom til å skrive.
Russen tar jo selv avstand fra denne psyko-møkka av ei låt;)

Ehm, sorry mac, men dette er ikke en godkjent unnskyldning fra min side, den går faktisk under ansvarsfraskrivelse, og når man leier noen til å gjøre en jobb for seg! Da sjekker man faktisk ut om for eksempel bilen er kjørbar før man kjører den ut ifra verkstedet! Og som regel forteller mekanikeren eller verkstedet om hvilken jobb de har utført! Ergo…Duracellkaninene som fikk en lame låtskriver til å koke i sammen denne suppa, burde virkelig sjekka det ut før den var ment til å hyle i øra på Norges befolkning!

Jeg er for ansvarsTILskrivelse! Vi bor i et land som har så mange paragrafer at det finnes garantert en for hver samfunns skrevne norm i nåtidens eksistens! Det er en grunn for at vi Nordmenn har det så godt i dette landet. Mye handler om nettopp dette. Vi får konsekvenser når vi ikke gjør som vi skal. Det kalles uskrevne og skrevne regler. De skrevne kalles lover. De uskrevne kalles normer. Det er ikke kvantefysikk russen driver med. Og det er trist at vi må tilbake til neandertalerens tid for å beskrive handlingene de oppfordrer til gjennom oppførsel og fremtoning!

Det er kjempetrist at denne type russ, blir hovednyheten og som gjør at mange, bla jeg feier alle russ under en kam i 2019. For den andre typen finnes visst den også! Men det er idiotien som blir snakket om istedenfor alle de oppegående, omsorgsfulle og hjelpsomme russene som også eksisterer! For de er der. På Ledaal i Stavanger, Hetlandsrussen, St.Svithun, Godalen, Randaberg og alle andre videregående skoler i Rogaland og Norges land. De er der. Men de får ikke plass, fordi overnevnte skinner sterkere enn disse få men viktige diamantene. Det er jo helt tragisk. Og det er urettferdig for russ som disse…Jeg har en barndomsvenn som rett etter jeg hadde posta min surmule sak om russen, og Dagbladet hadde oppdatert sin, la ut en kjempefin post om sin opplevelse med russen den dagen. Jeg oppfordrer flere russ til å gjøre det samme. Ikke glem at dere er forbilder for ufattelig mange barn og unge, som virkelig bare ønsker å leve opp til dere! Så, en beklagelse fra meg fordi jeg moraliserer som om dette gjelder alle…Beklager! Russ 2019 fra St.Olav videregående skole i Stavanger som lyste opp dagen til Bjørn Harald…U ROCK <3  Dere er de forbildene vi trenger!!

// Tina

 

 

 

En porsjon styrke, en teskje mot og et lass med gode venner! Da er livet perfekt!

Når jeg skriver så ser jeg på tastaturet og skjermen som min terapeut, og som min dagbok. Det er mine innerste tanker, mine tårer, mine gleder, min frykt og mine sorger. De er private. Så private at jeg mener de er viktige å dele. Noe av det jeg skriver om iallfall! Jeg er absolutt ikke alene når det gjelder noen av utfordringene jeg har og har hatt, men jeg er en av få som velger å sette ord på det. Til både gleder og sorger for mange av mine lesere. Det er ikke alle som følger meg som tror på det jeg skriver. Eller den jeg er blitt. De venter på at jeg skal glippe, gleder seg til jeg driter meg ut, venter i spenning og håper at nå klarer hun ikke mer! Nå blir hun snart avslørt. Det er ikke bare fullt forståelig, men jeg respekterer det! Det er blitt en greie, at jeg liksom har så mye å bevise. For flere. Til en viss grad iallfall. Det positive med dette er, at dere har gått fra å være min frykt til å bli min kilde til energi. Jeg bryr meg ikke lenger om jeg blir snakket om eller diskutert. Det handler om kontinuitet og opprettholdelse av den jeg er og det jeg nå står for! Det er ikke så mye nytt, det er bare at pessimismen og destruktiviteten ikke lenger tar så utrolig mye plass. Den er der, men den definerer meg ikke! Jeg har ikke lenger noe behov behov for å bevise. For noen, selvfølgelig! Men ikke for meg selv, som tross alt er den viktigste personen i mitt liv!

Arrogant mener noen, hovmodig mener andre. Jeg selv mener det er en befrielse. Mye skjedde med meg under mitt opphold på veksthuset. Når jeg var ferdig, og ble utskrevet klarte jeg ikke sette ord på det. Jeg klarte ikke forstå det. Det kan sammenlignes med et fenomen. Den kjente filosofen Kants påstand er at objektiv erkjennelse bare er mulig hvis subjektet selv frembringer betingelsene for objektivitet. Disse mulighets-betingelsene er former i vår forstand og kommer fra erfaring.

Jeg fikk 7 måneder etter endt behandling på å trene på å stå i livet nøktern. Før eksamen kom og jeg befant meg midt i alvorets time. Jeg var syk. Dødssyk. Og fenomenet ble så klart som dagen. Livet var det som skjedde meg. Ikke døden, selv om den banket på hos meg nok engang. Det var livet som plutselig stod der. I all sin prakt. Jeg ville ikke bare være i det. Jeg ville eie det, leve det å være i føringen av den største gaven jeg noengang har fått. Plutselig var det usikkert igjen. Om jeg skulle få beholde det. Livet!
Det ble som en oppvåkning fra en kamp jeg allerede hadde vunnet. Jeg måtte restarte og bruke all min erfaring på å vinne over meg selv. Jeg kunne ikke bare være et subjekt i min egen sykdom. Det kunne jeg, det hadde jeg jo allerede vært i så altfor mange år. Jeg måtte tenke nytt, handle nytt og leve nytt…
All erfaring tilsa at objektiviteten måtte styre! Jeg hadde ikke kontroll, men jeg kunne få det gjennom tillit. Det var kanskje en av de vanskeligste utfordringer jeg har fått, men også en av de viktigste. Livet skjer. Ikke på mine premisser eller på dine. Det skjer, det skjedde og jeg måtte håndtere det! Kun sammen med andre mennesker, gjensidig tillit og erfaring både fra meg selv og andre kunne jeg leve videre, kjempe og samtidig ha det godt! Nyvunnet erfaring hvisket til meg at hvis mørket igjen fikk ta plass,  da ville jeg tape. På ordentlig denne gang. Mot livet. For døden hadde bosatt seg i min egen kropp! Etter hvert mistet den plassen den prøvde å ta i hodet. Jeg lot den ikke romme meg, den tok dermed ikke overhånd og jeg seiret. Mot døden på ny!
Og ja, jeg elsker livet. Mer enn noengang. På godt og på vondt. Jeg elsker mennesker, spesielt dere jeg har i min nærhet. Dere er det beste ved hele livet mitt!!! Jeg elsker debatter, diskusjoner, uenigheter og enigheter. Jeg elsker filosofi og livets mange filosofer. Jeg er nok enig med Kant, at erfaring er den største styrke og den største fallgruve et menneske kan være i besittelse av! Så er det opp til oss selv og frembringe hvilke side man vil stå på! Jeg velger iallfall livet. På livets egne premisser!

// Tina

Du ser på meg, men øynene dine er tomme!

Du holder meg i hånden. Min inni din. Varmt holder du den. Den er så kald, men allikevel så trygg. Jeg kikker på deg og ser deg inn i de grønne øynene dine. Ikke reis fra meg. Jeg vil ha deg her. Jeg trenger deg. Så forsvinner du. Igjen. Sånn som du alltid gjør. Og det gjør like vondt, også denne gang.

Jeg våkner i tårer. Du var der igjen. I drømmen min. Jeg vet at det er på tide å slippe tak, men jeg får det ikke til. Du er der liksom hele tiden selv om du er så langt, langt vekke. Og jeg savner deg. Om mulig, mer enn noengang. Og det er det som gjør så innmari vondt. For du er her, rett foran meg, men det er faktisk bare kroppen din som er tilstede. Resten av deg har reist et annet sted. De smaragdgrønne øynene dine hjemsøker meg. Det føles ut som de følger etter meg. Det er som et speilbilde og jeg føler jeg ser på meg selv! Du har gitt meg så mye, men samtidig så røvet du fra meg den eneste jeg trengte mer enn noen. Deg!

Jeg klemmer deg! Du blir så glad for å se meg. Et øyeblikks lykke, og det er verdt det. Alle drømmene, alle tårene, alt håpet. Bare for å våkne opp fra nok et mareritt som omhandlet deg. Du som gav meg livet, og som valgte ditt eget vekk. Noen dager vil jeg bare være sint. Velte meg i selvmedlidenhet og sinne. Men jeg får det ikke til. Du fortjener det ikke. Jeg fortjener det ikke. Vi fortjener ikke å ha det sånn som det var. Men fortsatt savner jeg deg. Fortsatt trenger jeg deg. Å fortsatt håper jeg du kommer tilbake til meg igjen! Hele meg lengter etter noe jeg ikke engang vet hva er. Fantasiene er endeløse, og virkeligheten så klar. Du er borte for alltid, og det gjør så helvetes vondt!

Du blir klar, du husker meg. Du gråter, kommer på hvor du er å hvorfor du er der! “Hvordan kunne jeg gjøre dette Tina, jeg mente ikke ødelegge alt. Jeg er så glad i deg. Så stolt av deg. Tilgi meg, Tina. Unnskyld for alt”. Tårene dine triller, det gjør mine og. Jeg holder rundt deg. Hardt. Tar den kalde hånden din i min. Varmer den. Så blir det stille. Du ser på meg, og øynene dine er tomme. Vi fikk 10 minutt. De vanskeligste 10 minuttene som finnes er borte. Du er borte å jeg må ta vare på det vi har igjen! Jeg elsker deg mamma, og det er noe av vanskeligste jeg gjør. 

// Tina