hits

februar 2019

Morsdag, og du lider i stillhet.

 

Idag er det morsdag. Mammas dag. En av de beste dagene i verden, for det er den dagen vi hylles for den viktigste jobben p jord. Den jobben man er fdt til mestre. Som kvinne. Som mamma og som selve symbolet p trygghet og kjrlighet. 

Rundt i Norges land, sitter det mange mammaer som idag ikke fr det kortet de alltid har ftt, frokost lagd av barnehender p senga. Det er mange som hper og venter p en telefon som kanskje aldri kommer. Og det gjr vondt. For selv om rollen er p pause er hjertet ekstra delt i to p dager som dette. Spesielt p dager som dette! 

Jeg tar meg i det, nr jeg hrer stemmen din. Gratulere med morsdagen, verdens beste mamma. Jeg blir s glad, s trist, s stolt og s full i sorg p en og samme gang. Men lykken i stemmen din over at du har husket p meg, den overgr alt det vonde. For jeg er stolt. Av at jeg har fdt deg til denne verden, og gitt deg det beste med det jeg hadde de rene vi var sammen, du og jeg. 

S til ALLE mammaer der ute! Gratulere med morsdagen. Det er en ting   gi noen livet, men bare mammaer gir livet mening (sitat lnt og litt forandret fra en av de fineste mammaene jeg kjenner) 

 

-Tina-

Skammens potensial

24 november 2016. I morgen drar du fra meg. Det er siste kvelden med deg, du vet det ikke enda. I et siste desperat forsk p beholde deg lillebroren din bruker jeg hele kvelden p internett for prve og finne noen som kan hjelpe meg. Hva skal jeg gjre? Jeg dr uten deg. Jeg dr uten broren din. Dere er det eneste jeg har. Jeg elsker dere. Hvorfor er det ikke nok? Du maser p meg. Mamma, vr med se film. Jeg grter. Gjemmer meg bak pcen men du ser det. Du vet det. Jeg vet at du vet det du knekker i sammen i fanget mitt. Neeeeei brler du!!! Hvordan kunne du tape? Jeg hater deg! Jeg vil ikke flytte. Alt er din feil, mamma. Jeg hater barnevernet. Kan vi rmme? Jeg vil ikke flytte. Mamma jeg elsker deg. Jeg vil ikke flytte fra deg mamma. Du grter til pusten er slutt s sovner du. Med trene rennende ned langs kinnet sovner du. jeg er delagt. Full i skam. Full i angst. 

Vi fikk lne nesten 10 r av livet ditt sammen, fr du ikke kunne bo med meg lenger. Barnevernet kommer i morgen kl 13 for og overvre overleveringen i fosterhjemmet du skal flytte til sammen med din lille vakre bror som akkurat har fylt 7. Jeg ligger tett inntil deg og holder rundt den lille kroppen din for siste gang, som forsiktig glir inn og ut av drmmen. Flyttingen er godt planlagt sier de, jeg er sikker p at jeg fler meg mer fortapt enn deg. Jenta mi som jeg er s ufattelig stolt av. Av og til fler jeg du vkner ser p meg. Jeg synger stille for deg. Alle sangene vi alltid har sunget. Den som vi lagde selv. Sov lille trollunge. Hvorfor d, hvorfor d? Sov skal jeg si til deg, hr p hr p. For at solen mnen, snn som himlet havet. at troll bor i hver og en

Du virker trygg der du ligger, uvitende om at s snart du vkner er dette din siste natt sammen med meg. For det fr du ikke vite fr i morgen. Det har jeg ikke lov si til deg. Det m jeg vente med si. Til i morgen kl 13. 25 November 2016. Klokken 13. Da har jeg pakket alle tingene deres. dere flytter. I fosterhjem. Men jeg er fortsatt mammaen deres. Det vil jeg alltid vre, sier de. Mamma 4 timer 4 ganger i ret

Nr den terapautiske verdien av ordet skam ble brukt gikk jeg frem med forstelse og eierskap til den. Mens sannheten er at jeg ikke skjnte et ord av hva de verken snakket om eller mente. Skam liksom? Hele meg var jo en skam. En skam for familie. En skam for venner. En skam for samfunnet generelt. Men jeg skjnte det ikke. At skammen var meg! at den representerte alt det jeg ikke ville vre​

Jeg husker nr jeg kom til Veksthuset. Da hadde jeg et enorm behov for rettferdiggjre hvorfor jeg var der. Brukte masse tid p forklare spy ut alt som ikke omhandlet meg, men rsakene til mitt opphold, og alle som hadde skyld i hvorfor jeg var der. Men det var fortsatt ikke godt nok! Jeg visste at jeg bare fortsatte med usannheter og lgn. Og jeg var kommet til det punket hvor lgnene ikke lenger ble trodd. Av meg selv! Plutselig opplevde jeg at ingenting av det jeg sa kunne rettferdiggjre at jeg dreiv drepte meg selv bit for bit. Jeg var mer. Mer enn alt jeg hadde opplevd. Mer enn det jeg hadde gjennomlevd. Mer enn det jeg hadde overlevd. Og det var dette som gjorde at jeg begynte reparerte meg selv i stillhet. Bygde meg selv opp. Uten at jeg var helt klar over det selv egentlig.

Livet handler ikke om bare overleve. Men for meg var de aller fleste dagene gjennom uker, mneder og r bestende av akkurat dette. Overlevelse. Jeg har hele tiden trodd at jeg bare var feig, s feig at jeg ikke en gang turde d. Men det var ikke det det handlet om. Ikke i det hele tatt. Jeg skammet meg. Og det ble skammen som til slutt skulle bli mitt kompass.

Du burde skamme deg! Ofte fikk jeg kastet disse ordene etter meg bde som barn, som ungdom og som voksen. Men lite visste jeg at skammen skulle bli mitt viktigste redskap i min sken p meg selv, mine verdier og min tilhrighet i meg selv, min tilhrighet i en flokk. Fr dette skulle skammen ta bde meg og de nrmeste rundt meg frem og tilbake til helvete igjen, og invitere meg inn i dden mer enn 1 gang.

En. av de viktigste aspektene ved skam er at den sier ganske mye om hvem jeg er som person. Den peker ut p alle de tingen jeg ikke nsker representere, men som var s integrerte i meg at jeg ikke visste hvem jeg var uten. Jeg levde et liv som var bestende av toner i sort og i hvitt. Mens det virkelige livet er et kaos i nyanser av grtt. For meg ble oppvkningen en brstart hvor jeg plutselig befant meg levende i mitt eget strste mareritt. Og sannheten er at ingen kunne forberede meg. Verken p det nydelige eller det smertefulle. Men vi snakket om det. Vi snakket om det hele tiden. Skammen. gradvis gikk jeg fra vre hysterisk sint, til vre trist p en rolig mte. Jeg klarte kjenne p en sorg jeg selv hadde forrsaket, uten vre rasende og desperat. 

Livet mitt ble stjlet den dagen dere ble tatt ifra meg, den beste delen av meg ble drept. Jeg trodde jeg var borte for alltid. jeg var sikker i min sak. Jeg klarer aldri reparere dette. Jeg klarer aldri reise meg igjen. Jeg begravde meg i skammen. Bde i vken tilstand, og nr jeg sov. Alt handlet om skam. Og makten den hadde over meg. 

Du er lei deg. alt det jeg fler, fler ogs du. Du hater de jeg hater, du mener det jeg mener. Du sier det jeg sier, du er lojal til dden. Min skam blir din skam, jeg vet det. jeg aksepterer det ikke lenger. Jeg har delagt nok av deg. Nok av din barndom. Jeg m enten gi slipp. Eller s m jeg gjre noe med det. Jeg velger det siste. det har reddet oss begge to. Det har reddet oss alle tre. 2,5 r av livet deres har dere vrt vekke fra meg. 2,5 r jeg aldri kunne vrt foruten. Jeg hadde to barn. s hadde jeg dem ikke. Men jeg gr ikke i svne lenger, jeg har endelig vknet opp funnet ut hvem jeg er. Hvem jeg nsker og vre. Skammen er mitt kompass, jeg vet hvilken retning jeg vil g mot. Det er mange som lurer p om jeg vant. Over barnevernet? Men sannheten er, at jeg gjorde ikke det. Jeg vant ikke over dem, barnevernet vant ikke over meg. Men takket vre barnevernet, s vant jeg over meg selv. Og barna mine. De fikk tilbake mammaen sin... jeg hadde ALDRI klart det hadde ikke barnevernet grepet inn! 

- Tina -

 

 

 

 

Cannabis? Alkohol? Eller begge deler...

Det har lenge versert en artikkel p Facebook som omhandler ekteparet Mona og Arne Bratland, som mistet snnen sin i en overdose bare 21 r gammel! Saken i seg selv er bare forferdelig og trist. Men det som skjer rundt den, og debattene som sporer helt av i den opplever jeg som tragisk, provoserende ganske skremmende. 

TV2.no skriver en artikkel om dette som publiseres med overskriften Bruk av narkotika er blitt normalisert  Jeg ser emojiene flagre imot meg, det jeg leser nr jeg flger trden nedover er horribelt. Vi er langt utenfor det som innlegget i utgangspunktet handler om, ett stykke far away fra realiteten. N hper jeg med dette innlegget engasjere dere som har gtt en vei til hjelpe meg sortere. For jeg lurer p om vi lever i en illusjon eller om deler av samfunnet er p vei p kjret. 

Hvordan kan vi, mennesker som har levd p kanten med rusmidler i en mannsalder forsvare forklare et rusmiddel over ett annet? Hvordan kan vi g ut med holdninger som pvirker mer enn det vi selv egentlig er klar over? Hvordan kan vi sitte p behandlings instutisjoner flagge for en ruspolitikk med en ting som ml? Legalisering? Jeg klarer ikke med beste evne forst det!!!

Men hvordan dette i det hele tatt har blitt til en debatt, er jo det interessante her! Den eneste sannheten er at det er like mange meninger som det er personer! Jeg syns derimot det spesielle rundt denne trden er at vi som har gtt over fra bruk til misbruk omtrent ikke nevner avhengigheten! Det blir en slags konkurranse om hvilket et av 2 rusmidler som er best eller vrst! Alt etter hvordan det tolkes!!!! Shit alts...en hjerne er en hjerne omfanget nr det gjelder skader varierer fra person til person! Jeg har en mamma s drakk p seg hjerneskade, venner s aldri har blitt seg selv igjen pga psykiske lidelser knyttet til cannabis, har ikke tall p hvor mange vi har mistet av den ytterste konsekvensen, dd! Hvorfor diskutere hvilket rusmiddel som er best nr det eneste SOLEKLARE er at begge er livsfarlige p hver sin mte? Her snakker vi evidensbasert forskning folkens!

I min siste runde med rus handlet det ikke om hvilket rusmiddel jeg brukte. Det handlet om for meg hvordan jeg ble nr jeg ikke fikk det i meg. Samme hvilket. Jeg som andre hadde de to jeg foretrakk,men var ikke de tilgjengelige s brydde jeg meg ikke dyten. Bare jeg hadde noe s jeg klarte holde meg litt frisk til jeg fikk ordna det andre. 

Alkoholikeren setter ikke brennevins flaska p kjeften p morgenen kl 07 fordi nachspielet ikke er over. Heroinisten trykker ikke en smell med dop i lysken sin fordi at n er det fest! Det er nedverdigende et liv ingen fortjener leve! s blir dette bagatellisert for ungdommen ryker bare litt hasj!!!! Vi som vet hva det gr i har et ansvar her! det m vi sren klare st for. penhet med ungdommer rundt rusmidler er livsviktig ndvendig... det er det som er forebygging i praksis!!!!! 

Det kokte for min del ned til holdninger. Det var en store del av programmet p Veksthuset! det er ingen tvil om hvilket rusmiddel som er det vrste. For kroppen. hvilket som er det vrste for hodet. Det er det ogs evidensbasert forskning p. Men for guds skyld. En hjerne er som sagt fortsatt bare en hjerne, hvordan den reagerer p ulike rusmidler er helt individuelt ikke noe man oppfordrer noen til gamble med. At mennesker som vet hva det gr i oppmuntrer til bruk av ett i stedet for ett annet er for meg et tegn p uvitenhet og drlige holdninger. Men hr kjre ungdom tro meg nr jeg sier...Dette er VIRKELIG IKKE en sjanse det er verdt ta!

Vi er kommet langt i verden nr det gjelder forskning p rus! Det er ikke der vi har en vei g. Det handler om holdninger folkens, endringen som etterlyses starter med deg selv!!!!

 

-Tina-

#heierna, jeg har ogs noe jeg vil si

Jeg er barneverns mammaen, som observerer fra sidelinjen leser appellene til deg. De mange som kommer. Men som mangler svar. Hvordan kan du etterlyse suksess historier uten vre villig til hre det som blir bedt om. For en suksess historie kommer ikke av seg selv. Det er hard jobbing, nedturer, seire og tap! Og til tider en uhndterlig kamp bestende kun av blod, svette og trer. Jeg er en suksesshistorie. Men den har IKKE kommet av seg selv. 

For 2 r siden var jeg gitt opp. Egentlig av alle. Mest av barnevernet. Men de mtte st i kampen med meg, ikke minst i den mot meg! For jeg var lynende sint. Jeg truet. jeg var farlig nr med gjre alvor av truslene mine. Men bak dette ekstreme sinnet, bodde det en sorg. i desperasjon og redsel vgde jeg endelig be om hjelp, jeg fikk det. Jeg tok det. Med begge hendene. Det tok ikke lang fr tid jeg var inne i spesialisthelsetjenesten. For det var dit  jeg mtte for klare hndtere den ultimate livskrisen jeg sto i.

Sammen med barnevernet og Veksthuset fant jeg en mte slutte bare overleve p. idag lever jeg et godt liv. Et rusfritt liv. Med innhold, glede og mestring. Idag jobber jeg i No Limitation som prosjektleder for hjelpe foreldre gjennom den samme krisen jeg selv har levd i. jeg prver bygge broer, sammen med bla Ine som er en livsviktig ressurs for barneverns tjenesten i Stavanger. Det har vrt mange runder for komme hit jeg er idag. I stedet for snakke om alt man har oppndd nr man har levd et liv, mtte jeg i en av alder av 35 r bearbeide erkjenne alt jeg har mistet. Alt det jeg har tapt! For de var det mange av. Det strste av de alle var tapet av min rett til vre mamma i praksis. Det holdt faktisk p ta livet av meg. 

Sannheten er at endel av rundene med barnevernet ender i livskriser. Det er ikke til stikke under en stol. vi m vge snakke om det. Kun da kan vi gjre noe med det!

Barnevernet er en etat i krise. de ber deg, de ansatte, om forst dette! N ber ogs jeg deg, en mamma i systemet om erkjenne det om gjre noe med det! En omsorgsovertakelse skjer ikke over natten. Man blir heller ikke utrbrent i et yrke p null komma niks. Nyttrstalen din er lynende klar i mitt hodet, med et soleklart budskap. Suksess i barnevernet! 

Jeg Erna, har mye jeg vil si. Men jeg m vite at du lytter! Du kan ikke bare vre en i mengden av dem som snakker. Som tenker. Som nsker. Suksesshistorier. Du m bidra for skape dem. Det str tusenvis av ansatte klar for skape dem. jeg er klar for bidra med mitt. For det er ingenting jeg heller nsker enn at ALLE mammaer pappaer i min situasjon skal komme dit jeg er kommet. Men det skjer ikke uten et samarbeid. pr idag, finnes det ikke midler eller ressurser for kunne klare f dette til. Det snakkes om kompetanse heving, flere stillinger, andre stillingsbeskrivelser og samarbeid. Tid er nkkelen til forstelse.  Forstelse er nkkelen til samarbeid. samarbeid er nkkelen til suksess. S vr s snill Erna. Ikke lenger bare lytt! Gi ALLE barn og foreldre den hjelpen de fortjener!!!

 

-Tina-