hits

Skammens potensial

24 november 2016. I morgen drar du fra meg. Det er siste kvelden med deg, du vet det ikke enda. I et siste desperat forsk p beholde deg lillebroren din bruker jeg hele kvelden p internett for prve og finne noen som kan hjelpe meg. Hva skal jeg gjre? Jeg dr uten deg. Jeg dr uten broren din. Dere er det eneste jeg har. Jeg elsker dere. Hvorfor er det ikke nok? Du maser p meg. Mamma, vr med se film. Jeg grter. Gjemmer meg bak pcen men du ser det. Du vet det. Jeg vet at du vet det du knekker i sammen i fanget mitt. Neeeeei brler du!!! Hvordan kunne du tape? Jeg hater deg! Jeg vil ikke flytte. Alt er din feil, mamma. Jeg hater barnevernet. Kan vi rmme? Jeg vil ikke flytte. Mamma jeg elsker deg. Jeg vil ikke flytte fra deg mamma. Du grter til pusten er slutt s sovner du. Med trene rennende ned langs kinnet sovner du. jeg er delagt. Full i skam. Full i angst. 

Vi fikk lne nesten 10 r av livet ditt sammen, fr du ikke kunne bo med meg lenger. Barnevernet kommer i morgen kl 13 for og overvre overleveringen i fosterhjemmet du skal flytte til sammen med din lille vakre bror som akkurat har fylt 7. Jeg ligger tett inntil deg og holder rundt den lille kroppen din for siste gang, som forsiktig glir inn og ut av drmmen. Flyttingen er godt planlagt sier de, jeg er sikker p at jeg fler meg mer fortapt enn deg. Jenta mi som jeg er s ufattelig stolt av. Av og til fler jeg du vkner ser p meg. Jeg synger stille for deg. Alle sangene vi alltid har sunget. Den som vi lagde selv. Sov lille trollunge. Hvorfor d, hvorfor d? Sov skal jeg si til deg, hr p hr p. For at solen mnen, snn som himlet havet. at troll bor i hver og en

Du virker trygg der du ligger, uvitende om at s snart du vkner er dette din siste natt sammen med meg. For det fr du ikke vite fr i morgen. Det har jeg ikke lov si til deg. Det m jeg vente med si. Til i morgen kl 13. 25 November 2016. Klokken 13. Da har jeg pakket alle tingene deres. dere flytter. I fosterhjem. Men jeg er fortsatt mammaen deres. Det vil jeg alltid vre, sier de. Mamma 4 timer 4 ganger i ret

Nr den terapautiske verdien av ordet skam ble brukt gikk jeg frem med forstelse og eierskap til den. Mens sannheten er at jeg ikke skjnte et ord av hva de verken snakket om eller mente. Skam liksom? Hele meg var jo en skam. En skam for familie. En skam for venner. En skam for samfunnet generelt. Men jeg skjnte det ikke. At skammen var meg! at den representerte alt det jeg ikke ville vre​

Jeg husker nr jeg kom til Veksthuset. Da hadde jeg et enorm behov for rettferdiggjre hvorfor jeg var der. Brukte masse tid p forklare spy ut alt som ikke omhandlet meg, men rsakene til mitt opphold, og alle som hadde skyld i hvorfor jeg var der. Men det var fortsatt ikke godt nok! Jeg visste at jeg bare fortsatte med usannheter og lgn. Og jeg var kommet til det punket hvor lgnene ikke lenger ble trodd. Av meg selv! Plutselig opplevde jeg at ingenting av det jeg sa kunne rettferdiggjre at jeg dreiv drepte meg selv bit for bit. Jeg var mer. Mer enn alt jeg hadde opplevd. Mer enn det jeg hadde gjennomlevd. Mer enn det jeg hadde overlevd. Og det var dette som gjorde at jeg begynte reparerte meg selv i stillhet. Bygde meg selv opp. Uten at jeg var helt klar over det selv egentlig.

Livet handler ikke om bare overleve. Men for meg var de aller fleste dagene gjennom uker, mneder og r bestende av akkurat dette. Overlevelse. Jeg har hele tiden trodd at jeg bare var feig, s feig at jeg ikke en gang turde d. Men det var ikke det det handlet om. Ikke i det hele tatt. Jeg skammet meg. Og det ble skammen som til slutt skulle bli mitt kompass.

Du burde skamme deg! Ofte fikk jeg kastet disse ordene etter meg bde som barn, som ungdom og som voksen. Men lite visste jeg at skammen skulle bli mitt viktigste redskap i min sken p meg selv, mine verdier og min tilhrighet i meg selv, min tilhrighet i en flokk. Fr dette skulle skammen ta bde meg og de nrmeste rundt meg frem og tilbake til helvete igjen, og invitere meg inn i dden mer enn 1 gang.

En. av de viktigste aspektene ved skam er at den sier ganske mye om hvem jeg er som person. Den peker ut p alle de tingen jeg ikke nsker representere, men som var s integrerte i meg at jeg ikke visste hvem jeg var uten. Jeg levde et liv som var bestende av toner i sort og i hvitt. Mens det virkelige livet er et kaos i nyanser av grtt. For meg ble oppvkningen en brstart hvor jeg plutselig befant meg levende i mitt eget strste mareritt. Og sannheten er at ingen kunne forberede meg. Verken p det nydelige eller det smertefulle. Men vi snakket om det. Vi snakket om det hele tiden. Skammen. gradvis gikk jeg fra vre hysterisk sint, til vre trist p en rolig mte. Jeg klarte kjenne p en sorg jeg selv hadde forrsaket, uten vre rasende og desperat. 

Livet mitt ble stjlet den dagen dere ble tatt ifra meg, den beste delen av meg ble drept. Jeg trodde jeg var borte for alltid. jeg var sikker i min sak. Jeg klarer aldri reparere dette. Jeg klarer aldri reise meg igjen. Jeg begravde meg i skammen. Bde i vken tilstand, og nr jeg sov. Alt handlet om skam. Og makten den hadde over meg. 

Du er lei deg. alt det jeg fler, fler ogs du. Du hater de jeg hater, du mener det jeg mener. Du sier det jeg sier, du er lojal til dden. Min skam blir din skam, jeg vet det. jeg aksepterer det ikke lenger. Jeg har delagt nok av deg. Nok av din barndom. Jeg m enten gi slipp. Eller s m jeg gjre noe med det. Jeg velger det siste. det har reddet oss begge to. Det har reddet oss alle tre. 2,5 r av livet deres har dere vrt vekke fra meg. 2,5 r jeg aldri kunne vrt foruten. Jeg hadde to barn. s hadde jeg dem ikke. Men jeg gr ikke i svne lenger, jeg har endelig vknet opp funnet ut hvem jeg er. Hvem jeg nsker og vre. Skammen er mitt kompass, jeg vet hvilken retning jeg vil g mot. Det er mange som lurer p om jeg vant. Over barnevernet? Men sannheten er, at jeg gjorde ikke det. Jeg vant ikke over dem, barnevernet vant ikke over meg. Men takket vre barnevernet, s vant jeg over meg selv. Og barna mine. De fikk tilbake mammaen sin... jeg hadde ALDRI klart det hadde ikke barnevernet grepet inn! 

- Tina -

 

 

 

 

n kommentar

<3 <3 <3

Skriv en ny kommentar