hits

Morsdag, og du lider i stillhet.

 

Idag er det morsdag. Mammas dag. En av de beste dagene i verden, for det er den dagen vi hylles for den viktigste jobben p jord. Den jobben man er fdt til mestre. Som kvinne. Som mamma og som selve symbolet p trygghet og kjrlighet. 

Rundt i Norges land, sitter det mange mammaer som idag ikke fr det kortet de alltid har ftt, frokost lagd av barnehender p senga. Det er mange som hper og venter p en telefon som kanskje aldri kommer. Og det gjr vondt. For selv om rollen er p pause er hjertet ekstra delt i to p dager som dette. Spesielt p dager som dette! 

Jeg tar meg i det, nr jeg hrer stemmen din. Gratulere med morsdagen, verdens beste mamma. Jeg blir s glad, s trist, s stolt og s full i sorg p en og samme gang. Men lykken i stemmen din over at du har husket p meg, den overgr alt det vonde. For jeg er stolt. Av at jeg har fdt deg til denne verden, og gitt deg det beste med det jeg hadde de rene vi var sammen, du og jeg. 

S til ALLE mammaer der ute! Gratulere med morsdagen. Det er en ting   gi noen livet, men bare mammaer gir livet mening (sitat lnt og litt forandret fra en av de fineste mammaene jeg kjenner) 

 

-Tina-

Skammens potensial

24 november 2016. I morgen drar du fra meg. Det er siste kvelden med deg, du vet det ikke enda. I et siste desperat forsk p beholde deg lillebroren din bruker jeg hele kvelden p internett for prve og finne noen som kan hjelpe meg. Hva skal jeg gjre? Jeg dr uten deg. Jeg dr uten broren din. Dere er det eneste jeg har. Jeg elsker dere. Hvorfor er det ikke nok? Du maser p meg. Mamma, vr med se film. Jeg grter. Gjemmer meg bak pcen men du ser det. Du vet det. Jeg vet at du vet det du knekker i sammen i fanget mitt. Neeeeei brler du!!! Hvordan kunne du tape? Jeg hater deg! Jeg vil ikke flytte. Alt er din feil, mamma. Jeg hater barnevernet. Kan vi rmme? Jeg vil ikke flytte. Mamma jeg elsker deg. Jeg vil ikke flytte fra deg mamma. Du grter til pusten er slutt s sovner du. Med trene rennende ned langs kinnet sovner du. jeg er delagt. Full i skam. Full i angst. 

Vi fikk lne nesten 10 r av livet ditt sammen, fr du ikke kunne bo med meg lenger. Barnevernet kommer i morgen kl 13 for og overvre overleveringen i fosterhjemmet du skal flytte til sammen med din lille vakre bror som akkurat har fylt 7. Jeg ligger tett inntil deg og holder rundt den lille kroppen din for siste gang, som forsiktig glir inn og ut av drmmen. Flyttingen er godt planlagt sier de, jeg er sikker p at jeg fler meg mer fortapt enn deg. Jenta mi som jeg er s ufattelig stolt av. Av og til fler jeg du vkner ser p meg. Jeg synger stille for deg. Alle sangene vi alltid har sunget. Den som vi lagde selv. Sov lille trollunge. Hvorfor d, hvorfor d? Sov skal jeg si til deg, hr p hr p. For at solen mnen, snn som himlet havet. at troll bor i hver og en

Du virker trygg der du ligger, uvitende om at s snart du vkner er dette din siste natt sammen med meg. For det fr du ikke vite fr i morgen. Det har jeg ikke lov si til deg. Det m jeg vente med si. Til i morgen kl 13. 25 November 2016. Klokken 13. Da har jeg pakket alle tingene deres. dere flytter. I fosterhjem. Men jeg er fortsatt mammaen deres. Det vil jeg alltid vre, sier de. Mamma 4 timer 4 ganger i ret

Nr den terapautiske verdien av ordet skam ble brukt gikk jeg frem med forstelse og eierskap til den. Mens sannheten er at jeg ikke skjnte et ord av hva de verken snakket om eller mente. Skam liksom? Hele meg var jo en skam. En skam for familie. En skam for venner. En skam for samfunnet generelt. Men jeg skjnte det ikke. At skammen var meg! at den representerte alt det jeg ikke ville vre​

Jeg husker nr jeg kom til Veksthuset. Da hadde jeg et enorm behov for rettferdiggjre hvorfor jeg var der. Brukte masse tid p forklare spy ut alt som ikke omhandlet meg, men rsakene til mitt opphold, og alle som hadde skyld i hvorfor jeg var der. Men det var fortsatt ikke godt nok! Jeg visste at jeg bare fortsatte med usannheter og lgn. Og jeg var kommet til det punket hvor lgnene ikke lenger ble trodd. Av meg selv! Plutselig opplevde jeg at ingenting av det jeg sa kunne rettferdiggjre at jeg dreiv drepte meg selv bit for bit. Jeg var mer. Mer enn alt jeg hadde opplevd. Mer enn det jeg hadde gjennomlevd. Mer enn det jeg hadde overlevd. Og det var dette som gjorde at jeg begynte reparerte meg selv i stillhet. Bygde meg selv opp. Uten at jeg var helt klar over det selv egentlig.

Livet handler ikke om bare overleve. Men for meg var de aller fleste dagene gjennom uker, mneder og r bestende av akkurat dette. Overlevelse. Jeg har hele tiden trodd at jeg bare var feig, s feig at jeg ikke en gang turde d. Men det var ikke det det handlet om. Ikke i det hele tatt. Jeg skammet meg. Og det ble skammen som til slutt skulle bli mitt kompass.

Du burde skamme deg! Ofte fikk jeg kastet disse ordene etter meg bde som barn, som ungdom og som voksen. Men lite visste jeg at skammen skulle bli mitt viktigste redskap i min sken p meg selv, mine verdier og min tilhrighet i meg selv, min tilhrighet i en flokk. Fr dette skulle skammen ta bde meg og de nrmeste rundt meg frem og tilbake til helvete igjen, og invitere meg inn i dden mer enn 1 gang.

En. av de viktigste aspektene ved skam er at den sier ganske mye om hvem jeg er som person. Den peker ut p alle de tingen jeg ikke nsker representere, men som var s integrerte i meg at jeg ikke visste hvem jeg var uten. Jeg levde et liv som var bestende av toner i sort og i hvitt. Mens det virkelige livet er et kaos i nyanser av grtt. For meg ble oppvkningen en brstart hvor jeg plutselig befant meg levende i mitt eget strste mareritt. Og sannheten er at ingen kunne forberede meg. Verken p det nydelige eller det smertefulle. Men vi snakket om det. Vi snakket om det hele tiden. Skammen. gradvis gikk jeg fra vre hysterisk sint, til vre trist p en rolig mte. Jeg klarte kjenne p en sorg jeg selv hadde forrsaket, uten vre rasende og desperat. 

Livet mitt ble stjlet den dagen dere ble tatt ifra meg, den beste delen av meg ble drept. Jeg trodde jeg var borte for alltid. jeg var sikker i min sak. Jeg klarer aldri reparere dette. Jeg klarer aldri reise meg igjen. Jeg begravde meg i skammen. Bde i vken tilstand, og nr jeg sov. Alt handlet om skam. Og makten den hadde over meg. 

Du er lei deg. alt det jeg fler, fler ogs du. Du hater de jeg hater, du mener det jeg mener. Du sier det jeg sier, du er lojal til dden. Min skam blir din skam, jeg vet det. jeg aksepterer det ikke lenger. Jeg har delagt nok av deg. Nok av din barndom. Jeg m enten gi slipp. Eller s m jeg gjre noe med det. Jeg velger det siste. det har reddet oss begge to. Det har reddet oss alle tre. 2,5 r av livet deres har dere vrt vekke fra meg. 2,5 r jeg aldri kunne vrt foruten. Jeg hadde to barn. s hadde jeg dem ikke. Men jeg gr ikke i svne lenger, jeg har endelig vknet opp funnet ut hvem jeg er. Hvem jeg nsker og vre. Skammen er mitt kompass, jeg vet hvilken retning jeg vil g mot. Det er mange som lurer p om jeg vant. Over barnevernet? Men sannheten er, at jeg gjorde ikke det. Jeg vant ikke over dem, barnevernet vant ikke over meg. Men takket vre barnevernet, s vant jeg over meg selv. Og barna mine. De fikk tilbake mammaen sin... jeg hadde ALDRI klart det hadde ikke barnevernet grepet inn! 

- Tina -

 

 

 

 

Cannabis? Alkohol? Eller begge deler...

Det har lenge versert en artikkel p Facebook som omhandler ekteparet Mona og Arne Bratland, som mistet snnen sin i en overdose bare 21 r gammel! Saken i seg selv er bare forferdelig og trist. Men det som skjer rundt den, og debattene som sporer helt av i den opplever jeg som tragisk, provoserende ganske skremmende. 

TV2.no skriver en artikkel om dette som publiseres med overskriften Bruk av narkotika er blitt normalisert  Jeg ser emojiene flagre imot meg, det jeg leser nr jeg flger trden nedover er horribelt. Vi er langt utenfor det som innlegget i utgangspunktet handler om, ett stykke far away fra realiteten. N hper jeg med dette innlegget engasjere dere som har gtt en vei til hjelpe meg sortere. For jeg lurer p om vi lever i en illusjon eller om deler av samfunnet er p vei p kjret. 

Hvordan kan vi, mennesker som har levd p kanten med rusmidler i en mannsalder forsvare forklare et rusmiddel over ett annet? Hvordan kan vi g ut med holdninger som pvirker mer enn det vi selv egentlig er klar over? Hvordan kan vi sitte p behandlings instutisjoner flagge for en ruspolitikk med en ting som ml? Legalisering? Jeg klarer ikke med beste evne forst det!!!

Men hvordan dette i det hele tatt har blitt til en debatt, er jo det interessante her! Den eneste sannheten er at det er like mange meninger som det er personer! Jeg syns derimot det spesielle rundt denne trden er at vi som har gtt over fra bruk til misbruk omtrent ikke nevner avhengigheten! Det blir en slags konkurranse om hvilket et av 2 rusmidler som er best eller vrst! Alt etter hvordan det tolkes!!!! Shit alts...en hjerne er en hjerne omfanget nr det gjelder skader varierer fra person til person! Jeg har en mamma s drakk p seg hjerneskade, venner s aldri har blitt seg selv igjen pga psykiske lidelser knyttet til cannabis, har ikke tall p hvor mange vi har mistet av den ytterste konsekvensen, dd! Hvorfor diskutere hvilket rusmiddel som er best nr det eneste SOLEKLARE er at begge er livsfarlige p hver sin mte? Her snakker vi evidensbasert forskning folkens!

I min siste runde med rus handlet det ikke om hvilket rusmiddel jeg brukte. Det handlet om for meg hvordan jeg ble nr jeg ikke fikk det i meg. Samme hvilket. Jeg som andre hadde de to jeg foretrakk,men var ikke de tilgjengelige s brydde jeg meg ikke dyten. Bare jeg hadde noe s jeg klarte holde meg litt frisk til jeg fikk ordna det andre. 

Alkoholikeren setter ikke brennevins flaska p kjeften p morgenen kl 07 fordi nachspielet ikke er over. Heroinisten trykker ikke en smell med dop i lysken sin fordi at n er det fest! Det er nedverdigende et liv ingen fortjener leve! s blir dette bagatellisert for ungdommen ryker bare litt hasj!!!! Vi som vet hva det gr i har et ansvar her! det m vi sren klare st for. penhet med ungdommer rundt rusmidler er livsviktig ndvendig... det er det som er forebygging i praksis!!!!! 

Det kokte for min del ned til holdninger. Det var en store del av programmet p Veksthuset! det er ingen tvil om hvilket rusmiddel som er det vrste. For kroppen. hvilket som er det vrste for hodet. Det er det ogs evidensbasert forskning p. Men for guds skyld. En hjerne er som sagt fortsatt bare en hjerne, hvordan den reagerer p ulike rusmidler er helt individuelt ikke noe man oppfordrer noen til gamble med. At mennesker som vet hva det gr i oppmuntrer til bruk av ett i stedet for ett annet er for meg et tegn p uvitenhet og drlige holdninger. Men hr kjre ungdom tro meg nr jeg sier...Dette er VIRKELIG IKKE en sjanse det er verdt ta!

Vi er kommet langt i verden nr det gjelder forskning p rus! Det er ikke der vi har en vei g. Det handler om holdninger folkens, endringen som etterlyses starter med deg selv!!!!

 

-Tina-

#heierna, jeg har ogs noe jeg vil si

Jeg er barneverns mammaen, som observerer fra sidelinjen leser appellene til deg. De mange som kommer. Men som mangler svar. Hvordan kan du etterlyse suksess historier uten vre villig til hre det som blir bedt om. For en suksess historie kommer ikke av seg selv. Det er hard jobbing, nedturer, seire og tap! Og til tider en uhndterlig kamp bestende kun av blod, svette og trer. Jeg er en suksesshistorie. Men den har IKKE kommet av seg selv. 

For 2 r siden var jeg gitt opp. Egentlig av alle. Mest av barnevernet. Men de mtte st i kampen med meg, ikke minst i den mot meg! For jeg var lynende sint. Jeg truet. jeg var farlig nr med gjre alvor av truslene mine. Men bak dette ekstreme sinnet, bodde det en sorg. i desperasjon og redsel vgde jeg endelig be om hjelp, jeg fikk det. Jeg tok det. Med begge hendene. Det tok ikke lang fr tid jeg var inne i spesialisthelsetjenesten. For det var dit  jeg mtte for klare hndtere den ultimate livskrisen jeg sto i.

Sammen med barnevernet og Veksthuset fant jeg en mte slutte bare overleve p. idag lever jeg et godt liv. Et rusfritt liv. Med innhold, glede og mestring. Idag jobber jeg i No Limitation som prosjektleder for hjelpe foreldre gjennom den samme krisen jeg selv har levd i. jeg prver bygge broer, sammen med bla Ine som er en livsviktig ressurs for barneverns tjenesten i Stavanger. Det har vrt mange runder for komme hit jeg er idag. I stedet for snakke om alt man har oppndd nr man har levd et liv, mtte jeg i en av alder av 35 r bearbeide erkjenne alt jeg har mistet. Alt det jeg har tapt! For de var det mange av. Det strste av de alle var tapet av min rett til vre mamma i praksis. Det holdt faktisk p ta livet av meg. 

Sannheten er at endel av rundene med barnevernet ender i livskriser. Det er ikke til stikke under en stol. vi m vge snakke om det. Kun da kan vi gjre noe med det!

Barnevernet er en etat i krise. de ber deg, de ansatte, om forst dette! N ber ogs jeg deg, en mamma i systemet om erkjenne det om gjre noe med det! En omsorgsovertakelse skjer ikke over natten. Man blir heller ikke utrbrent i et yrke p null komma niks. Nyttrstalen din er lynende klar i mitt hodet, med et soleklart budskap. Suksess i barnevernet! 

Jeg Erna, har mye jeg vil si. Men jeg m vite at du lytter! Du kan ikke bare vre en i mengden av dem som snakker. Som tenker. Som nsker. Suksesshistorier. Du m bidra for skape dem. Det str tusenvis av ansatte klar for skape dem. jeg er klar for bidra med mitt. For det er ingenting jeg heller nsker enn at ALLE mammaer pappaer i min situasjon skal komme dit jeg er kommet. Men det skjer ikke uten et samarbeid. pr idag, finnes det ikke midler eller ressurser for kunne klare f dette til. Det snakkes om kompetanse heving, flere stillinger, andre stillingsbeskrivelser og samarbeid. Tid er nkkelen til forstelse.  Forstelse er nkkelen til samarbeid. samarbeid er nkkelen til suksess. S vr s snill Erna. Ikke lenger bare lytt! Gi ALLE barn og foreldre den hjelpen de fortjener!!!

 

-Tina-

 

Ventetiden i fra helvete...

P kjpesentre over hele verden bugner det snart over av glitter og gull. Det blir lys. Tusenvis av lys. I farger. Mange farger. Det er fryd, det er latter, det er sang og musikk. Det er god mat, drikke og samhold. Det er glede og det er kjrlighet...

For alle er det dessverre ikke slik. Mange av oss lever i en falsk verden i jule hytiden, hvor gleden er blitt som en aggressiv hund som forflger oss i hlene. Julemusikken pumper rene vre fulle av liksomheter. Og gavene ender opp som ett symbol p alt annet enn den gleden vi lever i...Verden er ikke glitter, akkevitt og pinnekjtt. Verden er ikke glede og latter. Verden er ikke familie og samhold. Verden er ikke innpakket i dyre ting. Verden er sprengfull av mennesker som ikke vet hvor de skal gjre av trene sine. Som ikke vet om de vil leve videre. Som gir opp, bryter sammen og visner bort. De lever i en verden som kun er trist. En verden som oppleves kun som falsk og som inhuman. En verden som bestr frst og fremst av en ting. Sorg! 

Forskere sluker lrebker og data for forst verden bedre. For bli trygge og sikre. For bli forberedt. P det som venter. Det som kan endres. Det de kan endre. Problemet med alle lrebkene er at de tar ikke hensyn til unntaket! De gir ikke rom for de unike. De vanlige. De andre. Oss andre. Meg selv inkludert. 
Bkene vi leser er svarte og hvite. Mens det virkelige liv er et kaos av nyanser i grtt. S sannheten er at ingenting kan forberede oss verken p det nydelige eller det smertefulle. Ingenting kan forberede oss p de yeblikkene ingen s ville komme! Ingen mennesker. Ingen lrebker. Det er av disse yeblikkene de blir skrevet. Det er av disse yeblikkene det blir lrt. Gjort om. Det er i disse yeblikkene man lrer. Av livet. Det levde.
 

I r er det frste gang p mange r jeg gleder meg til julen. Til glitteret og pynting av tre. Julepynten som utelukkende bestr av minner. Bde gode og smertefulle. Jeg gleder meg til lukten av pinnekjtt og smaken av riskrem dunket med rd saus. Pakkene under treet. Julemusikken og samholdet. Barna mine. Familien min. Vennene mine. Jeg gleder meg. Som et lite barn. Det er nytt. det er godt. Det er viktig! Jeg ER videre. Endelig!

Som mamma og medmenneske har jeg ftt en gave. Erfaringen min. Som har lrt meg at det tross alt gr an finne tilbake til fargene. Til nyansene. Til kaoset. Til gleden, sorgen, frustrasjonen og latteren. vissheten om at det er godt leve...tross alt! Jeg var mor. Jeg er mamma. Jeg er datter og venn. Jeg er kollega. Jeg er sster. Jeg er tante. Og jeg er idag en motsats av alt jeg var for 2 r siden. Jeg er nktern. jeg lever. Jeg har lrt og jeg lrer. Jeg er et forbilde og ett skrekk eksempel. Jeg er svak og jeg er sterk. Jeg er liten og redd, samtidig som jeg er stor og sterk. Jeg er uredd, og livredd. Jeg er hatet og jeg er elsket. Jeg er rlig og urlig, men jeg er ekte. Jeg er sikker og usikker. Jeg er kjrlig, men trekker meg vekk. Fordi jeg har levd. fordi jeg har mistet har jeg ogs tapt. Jeg har vunnet. Ikke over noen. Men over meg selv. jeg lrer. Hele tide lrer jeg. Om meg selv i mte med andre. Som strever. Jeg har erfart hva hat og bitterhet kan gjre med meg og mot meg,  jeg kjenner den kraften som finnes i kjrlighet og tilgivelse. Det er fortsatt mye som skal p plass, og mens jeg gr ventetiden i mte tar jeg meg selv i og kjenne...at det fortsatt ikke er gull alt som glitrer!!! 

 -Tina-

Den usynlige skammen...

VI M VGE SNAKKE OM DET!
Denne uken er det schizofreni-dagene som handler om flokken! Den viktige, umistelige flokken vr. Hvor identiteten gror integriteten bygges...hvor kjrligheten formes verdiene spres! Gjennom flokken vr, helst i ett samfunn preget av raushet!
Sannheten er at vi lever i et samfunn som nsker fremst slik, vi er endelig p vei! Men vi har en lang vei g...men jeg tror p at vi kan g den! Sammen...
Det er enkelt for meg, tenker du kanskje...du har ikke gtt gjennom det samme som meg! Men tro meg nr jeg sier at alt det du fler, har jeg flt! Alt det du strever, har jeg strevd! Alle trene dine, har jeg grtt! Hjertesorgen din, sjokket, redselen den endelse sorgen! Jeg har erfart den! Urettferdigheten, sinne, bitterheten og hatet! Jeg har flt det med hver en celle i min kropp! bli satt p utsiden av samfunnet, ekskludert fra alle og fra alt! Jeg har kjent p akkurat det samme tapet. For jeg mistet ogs absolutt alt! Hver eneste dag uten flokken min tok livet av meg litt etter litt, til jeg stod igjen med kun et valg! Skal jeg leve eller skal jeg d!


Jeg valgte livet! Men det er frst n at jeg virkelig lever. I mange r jeg gikk rundt som en levende dd, i en konstant hverdags-sorg og en frykt som virkelig tok fart og eskalerte den dagen omsorgsovertakelsen var ett faktum. Ikke bare var jeg ett drlig menneske, jeg var ikke egnet som mor. Det jeg ble fdt til mestre! Den kjrligheten jeg ble fdt til gi. Til mine barn...
Bunnen min var ndd den dagen jeg sluttet grave! Jeg kunne aldri kommet lenger ned...ikke med livet i behold! Det var kun en mulighet igjen n nr dden ikke lenger var et alternativ. Det var reise meg igjen. den kampen er det viktigste oppgjret jeg noensinne har tatt med meg selv! Skammen som nesten ble min undergang, og skylden som drepte meg litt etter litt. Erkjennelsen ble min redning og min strste frykt er n min store styrke!

Jeg har funnet tilbake til flokken min, de har ftt meg jeg har ftt dem! Den er strre, sterkere, mer integrert i meg viser og beviser verdien av raushet. Hver dag! Schizofreni-dagene denne gang, er selve symbolet p hvem jeg er, hvem jeg var hvem jeg nsker og vre. Viktigheten av flokken, verdien av det vre raus, hvem vi blir sammen! For mennesker trenger mennesker for bli mennesker

-Tina-

Frisk med ett fiks...

For n er jeg ferdig behandla!

Det er 2 og en halv mned siden jeg var ferdig i behandling. Rundt 70 dgn alene, uten tryggheten og rammene rundt meg. 70 netter med svn, 70 dager med innhold. 70 dgn med repetering og vurdering. Hvor er jeg? Hvem er jeg? Hvor skal jeg? Hva driver jeg p med? Jeg vil tilbake. Jeg er syk som vil tilbake. Jeg er redd. Jeg fr det ikke til. F minutter senere er jeg frisk, helbredet, klarer meg uten alt og alle. Skal begynne p skole, f meg jobb, vinne i lotto, starte eget firma, pusse opp 9 kommoder, kjpe maling, pussepapir se p 6 sofaer samtidig som jeg har ringt p p finn.no. Dette skjer p utpust mens alt det andre tar meg via innpust! Det er kaos, frustrasjon, lengsel glede. Alt skjer. P en gang. Det er s slitsomt! Jeg er s fkka og forvirra, den eneste som ikke skjnner hva det gr i...det er meg!

Idylliske, vakre rdal. Muligens den fineste og vakreste turen jeg har hatt p sykkel til n. Muligens den eneste turen hittil som absolutt kan klassifiseres som godkjent bde i fht jobbe med hodet og jobbe med helsa og forholdet. JA! Forholdet mitt. Til meg selv. Her kom ambivalensen og galskapen frem. P en og samme tid og disse timene p sykkel beskriver meg helt perfekt der hvor ord ikke strekker til.

Fr turen kom kontroll-behovet mitt frem som aldri fr. Vi mtte kjre ruta vi skulle sykle for jeg var pisseredd og overbevist sikker p at jeg ALDRI kom til klare det. Glad og lykkelig over at vi skulle kjre og stoppe ett stykke oppe p Lyngshei fr vi sykla tok jeg med meg den slitne kondisen min samtlige overfldige kilo satte utfor. FYFAEN!!!! Da jeg inns at bakken vi var p vei ned aldri helt slutta liksom, frst da skjnte jeg at jeg skulle jo opp igjen og. Har han aldri ftt kjeft fr, ja da fikk han det jammen da. Men manipulere kan han, s ned sykla vi. Eller jeg personlig bremsa min vei ned de 15 minuttene det tok til bunns...der vi skulle. Bunnen liksom, den du m n for begynne klatre deg opp igjen....THE STORY OF MY LIFE!!!!

 

LOOK AT ME!!! Lett som en fjr, stolt som en hane, rolig og avbalansert. Sitter bare chiller og fler meg uovervinnelig. Dette er etter at bunnen var ndd og toppen besteget. Etter alle de vrste glosene bare de som kjenner meg vet kan komme ut av munnen min, faktisk kom ut av munnen min. De kom ikke bare ut, de ble spyttet ut sammen med oppkast av frustrasjon og kaos. Jeg ble gal! Men jeg gjennomfrte. P tross av alle unnskyldningene som finnes i boka sykla jeg opp la bak meg 775 hydemeter. Det er helt rtt sier de de som kan det. Men jeg driter bde i hydemeterne og kaloriene jeg forbrant. Hydemeterne er borte for lengst kaloriene spist opp i diverse kalorier MYE smelta ost. Men vissheten om at for klare det jeg har bestemt meg for koster har aldri vrt s klar! Men jeg er villig til gi det. Jeg har ikke bare lagt bak meg hydemetere og en helt fantastisk sykkeltur. Jeg har lagt bak meg det andre livet og har startet helt p nytt!! For bunnen, det var jo bare begynnelsen p noe fntstisk 🤩

-Tina-

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller frste innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget fr.

Trenger du litt starthjelp finner du vre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vr engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
nsker du gjre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, laster opp et eget headerbilde og tilpasser designet slik at det passer til deg. Du kan ogs velge et helt annet design. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjr det lettere finne innlegg om akkurat det temaet du sker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vrt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkr for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

N som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vr dog oppmerksom p at det alltid m vre minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Nr du skal logge inn neste gang kan du gjre det fra vr forside p http://blogg.no/.

 

Vi hper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkr | om oss | kontakt oss | infobloggen